Det var et par VAR-episoder i ettermiddagens kamp også. Og straffescoring på slutten pleier som regel å bli Kampens øyeblikk. Men det var likevel et annet øyeblikk som illustrerte kampen mer enn noen andre.
Vi tar VAR-episodene først. For en gangs skyld så var Liverpool heldige med dommeravgjørelsene. Først løp dommer Marriner ut til monitoren på siden av banen etter 17 minutter.
VAR-rommet hadde sjekket Fabinhos takling innenfor 16-meteren. Traff han ball? Traff han fot? Traff han begge deler? De ulike kameravinklene ga ulike inntrykk. Men Marriner stod på sin opprinnelige avgjørelse. Det ble corner. Det hører med til sjeldenhetene at dommerne ikke omgjør sine avgjørelser etter monitor-sjekk. Så der var vi heldige.
Den andre VAR-episoden ga oss straffe i andre omgang. Og den kom fra himmelen. Det var nåde. Vi så nemlig ikke særlig farlige ut fram til straffe-episoden. Det var kun Hendersons sjanse litt tidligere i omgangen som burde ført til mål.
Men så mente dommerne både på banen og i VAR-rommet at Fulham-spillere hadde handset på Wijnaldums frispark med femten minutter igjen på uret. Enda en ganske marginal avgjørelse i vår favør.
Det var likevel et annet øyeblikk som jeg mener sitter sterkere igjen. Etter årets svakeste prestasjon i første omgang, så var det nok for Klopp. Det var spilt 35 minutter, og han klarte ikke å holde seg lenger.
Vi var minst to klasser svakere enn hjemmelaget i starten av kampen. Vi trakk oss i dueller, vi sov da vi skulle sette offsidelinje, vi gikk for sjelden på løp. Alt var skikkelig ille. Med unntak av Alissons keeperspill og Fabinhos forsvarsspill.
Etter nok en feilpasning – der både valget og utførelsen var gal – så tippet det over for manageren. I mer enn ti sekunder så skrek han ut sin vrede og slo seg på brystet. “Nå må dere søren meg våkne opp der ute!”
Det var bildet av den innsatsen som laget hadde lagt ned i starten av kampen. Utskjellinga var mer enn fortjent.
