fbpx
Foto: Phil Noble/Pool via AP/NTB
Etter 2-1 over ligaleder Tottenham, var det lite snakk om alle skadene til Liverpool. Med rette. Dette var ikke kvelden for å peke på det negative. Men ikke la gårsdagens seier maskere det opplagte faktum at skadene til Liverpool selvsagt påvirker den regjerende mesteren.

Jose Mourinho latterliggjorde fokuset på Liverpools skader foran toppoppgjøret i går. “Alle lag har skader”, fortalte Mourinho til media. Så ramset han opp alle spillerne som ikke var skadet. “Alisson er ikke skadet, Arnold er ikke skadet….”

Dette ble av mange ansett som en klassisk mind game øvelse fra Mourinhos side. Men i stedet for å avdekke det, gå i dybden på utspillet, var det mange journalister som mente at portugiseren hadde et poeng. Thomas Haarstad i Dagbladet gjorde det. Arilas Berg Ould-Saada i VG skrev det samme i et ordskifte på Twitter. Han skrev at Liverpool kunne “stille et så godt som toppet lag mot Tottenham”.

Hverken Mourinho, Haarstad eller Ould-Saada tar direkte feil, det er ikke vanskelig å forstå poenget deres – Liverpool kunne stille et slagkraftig lag også i går. Men alle tre går samtidig utenom andre viktige perspektiver.

Flere førstevalg manglet

For det første så må vi ikke glemme at Liverpool faktisk manglet tre relativt opplagte førstevalg. Normalt ville Liverpools midtstopperduo bestått av van Dijk og Gomez eller Matip. Ingen av dem spilte i går. Alle lag i verden blir litt dårligere ved å ikke ha verdens beste midtstopper på banen. Kanskje ikke i enkeltkamper, men over tid.

I tillegg ville alle lag i verden bli påvirket av at en av verdens aller beste midtbanespillere, den klare eneren i fjorårets Champions League-turnering, ikke har spilt mer enn 134 minutter i årets serie. Thiago var jo også strålende i de 134 minuttene. Thiago, van Dijk, Gomez/Matip – det er tre opplagte kandidater til førsteelleveren til Liverpool. Ingen spilte i går.

Man skal heller ikke glemme at Fabinho ikke lenger kan spille på midtbanen. Han har klart seg flott som midtstopper, men handlingsrommet til Klopp blir snevret inn av det.

Benken er begrenset

I tillegg skal det ikke undervurderes at Diogo Jota ikke lenger er tilgjengelig. Han var månedens spiller i november, har vist fryktinngytende form og har vært en av årets signeringer i Premier League.

Og hva med spillere som Shaqiri, Keita og Milner? Dette kunne ha vært meget solide innbyttere, potensielle game changere på normale dager. Alle tre med ulike styrker som kunne bidratt i ulike kampbilder. For glem ikke at en klubb sjelden vinner Premier League med sine 11 beste spillere. Premier League vinnes ofte med 15-17 spillere – minst. Dagens fotball er så fysisk krevende at rotasjon og hvile av og til er nødvendig.

keita
Vlad1988 / Shutterstock.com

I tillegg gir en slagkraftig benk manageren muligheter til taktiske trekk og forbedringer underveis i kamper. Det gir manageren en mulighet til å endre et kampbilde ved behov.

I går byttet Mourinho ut Son og Bergwijn. De var helt ferdige begge to. De hadde blitt pisket fra side til side i 90 minutter. Son trengte nesten båre da han slepet seg av banen. Så sliten var han. Klopp gjorde ingen bytter. Hvorfor? Det var ikke fordi at spillerne hans ikke var slitne de også, men innbytterne var enten ikke på samme nivå som de 11 som spilte eller rett og slett ikke kampklare nok. To av dem har faktisk akkurat kommet tilbake etter skader.

Kanskje straffes vi for dette mot Crystal Palace på lørdag formiddag? For det er ikke lett å reprodusere kraftanstrengelser som i går. Det fikk vi smertelig erfare mot både Brighton og Fulham.

Skader går utover rytmen

Dessuten så må vi ikke glemme at mange skader også har en annen dimensjon. De hindrer rytme og flyt. Ikke bare for de spillerne som skades individuelt sett, men også for laget som en kollektiv enhet.

Ta en spiller som Naby Keita. Gi den spilleren en rekke med kamper, så ser man formelig hvordan rytmen og formen hans påvirkes. De aller fleste spillere er rustne etter skadeopphold. Joda, de kan ha fylt på energilageret, men de mangler samtidig kamprytme. Keita er nesten alltid bedre etter en tre-fire kamper på rad. Det skjer jo aldri, vil noen hevde. Men det stemmer ikke. Selv om han har opplevd mange skadeopphold, så har han også hatt noen rekker med flere kamper som nettopp viser dette poenget.

Og han er ikke alene. Kamprekker gjør spillere bedre. Bare se på Curtis Jones, som nå utnytter sin store sjanse her i livet til det fulle. Thiago er snart tilbake, og kanskje Chamberlain, Keita og Milner også banker på døra til førstelaget igjen. Og hva skjer med Fabinho når Matip, Gomez og van Dijk er tilbake i forsvaret? Han aspirerer jo også til en plass på midtbanen selvsagt. Men Jones har faktisk ikke spilt seg ut av laget. Han har funnet rytmen.

I tillegg blir rytmen i hele laget forstyrret av mange skifter på startelleveren. Spillere kombinerer med hverandre, de spiller sammen. Jo oftere en spiller sammen, jo bedre kjenner man sine medspillere. Og jo mer en kjenner sine medspillere, jo lettere glir spillet. Særlig viktig er disse relasjonene i forsvarsleddet. Og i årets sesong har Liverpool knapt stilt med den samme forsvarsfireren i to kamper på rad.

Så ikke undervurder skadene til Liverpool. De er opplagt negative for laget som en helhet. Det setter prestasjonen til Klopp og spillerne i enda bedre lys – for nå leder vi faktisk ligaen etter 13 runder. Med de skadeproblemene vi opplever skulle det nesten ikke ha vært mulig. Bare se på Manchester City de to siste sesongene. De hadde to dårlige perioder på 76 seriekamper. Det var da poengene glapp. Da var spillere som de Bruyne, Laporte og Aguero skadet samtidig eller delvis overlappende.

Skader betyr noe. De gir spillere som Rhys Williams, Neco Williams, Nat Phillips og Curtis Jones sjansen. Men samtidig blir startelleveren litt svakere, selv om de fire nevnte alle har gjort sitt beste for at vi skal glemme nettopp det.

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket