fbpx
Foto: REUTERS/Paul Ellis/NTB

Curtis Jones er arrogant – og det er som det skal være

Arrogant – smak på ordet. Det er vanligvis ikke et begrep vi ser på med positive øyne. Å være arrogant er det motsatte av ydmyk. Å være arrogant er ofte ensbetydende med å være blærete og egoistisk, og det er jo egenskaper flertallet ikke liker.

Men så er det en annen betydning av ordet som ikke er like nedslående. Å være selvgod og høy på pæra trenger nemlig ikke å være negativt i alle sammenhenger.

Noen ganger er det bra å være selvgod. For det første viser det at man har troen på egne ferdigheter, og for det andre så viser det at man er i et miljø som gir deg tryggheten til å være selvgod.

Det betyr ikke at jeg liker arrogante spillere per se. Jeg liker arroganse på fotballbanen kun hvis spillerne har mer å by på enn nettopp arroganse. Og det er her min respekt for Curtis Jones kommer inn.

Jones har helt opplagt en arrogant side ved spillet sitt. Måten han på flegmatisk vis drar av en spiller, kjører tunneler, bytter mellom ytterside og innside av foten i ballbehandlinga. Teknikken er blendende av og til. Det er cocky. Men Jones har gjort seg fortjent til å være litt cocky. For ikke bare lykkes han ofte i sin ambisiøse ballbehandling. Han gjør det også i tillegg til noe.

For Jones er like mye en arbeidshest som Henderson, Milner, Salah, Mané, Firmino, Wijnaldum og de andre etablerte. Han arbeider steinhardt for laget. I press-spillet. I posisjonsspillet. I angrepsspillet. Han gjemmer seg heller ikke bort. Han ønsker å bidra, han ønsker ball, han ønsker å vise at en 19-årig scouser også kan spille seg inn på et av verdens beste fotballag. Og han gjør det også med en selvfølgelighet mange må og bør misunne ham.

For to måneder siden så ble Liverpool slått ut av ligacupen av Arsenal. På straffer. Selve kampen endte 0-0. Det jeg husker spesielt godt fra oppgjøret var Curtis Jones sin rabona etter 39 minutter. Hvilken 19-åring er det som prøver på en rabona på stillingen 0-0 i en 8-delsfinale mot Arsenal? Etter først å ha fintet ut Joe Willock med en Cruyff-finte? Det var uhørt.

Det var heller ikke første gang at Jones hadde prøvd på en rabona. Han gjorde det i FA-cupen i februar også.

Jeg husker jeg ble litt perpleks da han prøvde igjen mot Arsenal i oktober. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke om det. Det virket jo så unødvendig. Så fesjå. Det er sånne ting man prøver på når man leder 5-0, og det er tre minutter igjen av kampen. Som et krydder. En bonus til fansen. Men her var stillinga 0-0. Dette var alvor. En sånn arroganse i en slik kontekst kan da ikke være bra.

Men så tenkte jeg samtidig i en annen retning. Det at han i det hele tatt prøver på noe sånt, hva forteller ikke det om spilleren? Hva viser ikke det om selvtilliten hans? Ambisjonene hans? Teknikken hans?

Og hva forteller ikke det om miljøet rundt ham, og den tryggheten som miljøet gir ham til å nettopp prøve på slike ting. Uten en trygg atmosfære så ville ikke Jones ha prøvd en rabona mot Arsenal i ligacupen. Og Trent Alexander-Arnold ville heller ikke ha prøvd å slå et hjørnespark så tidlig som han gjorde 7. mai 2019.

Det at Arnold slo en tidlig corner og at Jones prøvde på en rabona er bare vitnesbyrd. Det forteller en tydelig historie. Det forteller om hvor god atmosfæren er i klubben, og at spillere kan blomstre der – i all sin selvgodhet, i all sin arroganse. Med hele sin personlighet. Men alltid med klubben og lagets beste i fokus.

I går skåret Jones sitt første Champions League-mål for klubben. Med det sendte han klubben videre i turneringa, og ga fansen, manageren og spillergruppa en sårt tiltrengt opptur etter uker med negative nyheter.

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket