fbpx
melwood
Foto: Maurice Gunnery / Shutterstock.com

For noen år siden så løp jeg fra en bolig jeg leide ved Sefton Park og bort til West Derby. Fra Liverpool sør til Liverpool øst. Fem engelske mil til Melwood. Fem engelske mil tilbake.

Målet med joggeturen var i grunn like uklart som været den dagen. Tåken lå lavt, og det var yr med krystaller i lufta. Var det februar? Men jeg snørte på meg skoene, festet mobilen i løpebeltet, og ga meg ut på ujevne veier. Vinden fra Mersey var iskald, men tempoet var hardt nok til å varme.

Etter rot med veivalg i Kensington, kom jeg endelig fram til Melwood en snau time etter at jeg hadde låst døra. Endelig. Melwood. Treningsanlegget som har vært med å legge grunnen for Liverpools eventyrlige suksess de siste femti år. Hvis Anfield er katedralen, er Melwood presteboligen. Det er her søndagstalen skrives. Det er her planen legges og trenes på.

Jeg vet som sagt ikke helt hva som var målet med turen. Hva jeg forventet. Jeg visste jo at klubben hadde satt opp store forheng over murene rundt anlegget. De hadde visst blitt lei av at startelleveren til stadighet hadde blitt lekket. Så jeg visste jo at det trolig ikke var mulig å få sett noe.

Men en liten del av meg håpet kanskje at jeg fant en glipe mellom forhengene. Og hvis jeg klatret opp på et søppelspann, så kunne jeg kanskje få se noe.

Jeg tror planen må ha vært omtrent sånn. Skjør og tåpelig. For det er heller ingenting annet å gjøre i West Derby, i alle fall ikke rundt Melwood. Området er virkelig utkant.

Men jeg kom uansett fram. Jeg begynte å gå rundt anlegget. Det var ikke stort. Jeg skjønner godt at klubben ønsket en ny løsning. Jeg jaktet etter hull og gliper i det grønne forhenget. Men jeg fant ingen. Så jeg gikk bort til innkjørselen til anlegget i stedet for. Som selvsagt var hermetisk lukket. Og ingen gjennomsiktighet. Bare en høy, tett og lukket port.

Vinden var fortsatt like iskald. Det var sno i lufta. Og jeg var ikke svett lenger. Så nå stod jeg der i litt fuktige treningstøy og kjølnet. Men håpet om at en bil kanskje skulle komme ut var jo der. Så jeg drøyde det litt.

Herregud, hva tenkte jeg på? En voksen mann som står og hutrer utenfor en hermetisk lukket port for å kanskje få øye på en bil som kom ut, og som kanskje tilhørte en spiller, og ikke en Bill eller Roger fra oppvasken på kantina. Men så lenge og så mye hadde jeg hørt og lest om Melwood, og så mye beundret og tilba jeg Melwood, at jeg var villig til å risikere både helse og selvaktelse. Så jeg ventet. Og ventet. Og ventet.

Som en moskus så stod jeg der. I snoen. I vinden. Og ventet. Standhaftig. Men porten gikk aldri opp. Tenk om de hadde treningsfri den dagen?

Til slutt så orket jeg ikke mer. Jeg hadde istapper i håret. Det lå et lag av rim på den tynne treningsjakka. Huden hadde stivnet. Leppene begynte å sprekke. Jeg måtte begynne å løpe igjen. Komme meg tilbake til Sefton Park og en dusj med varmt lindrende vann. Jeg var minutter unna innleggelse.

Så jeg begynte på hjemturen. Kald og skuffet.

Da jeg begynte på stigningen opp fra Melwood, så ble jeg passert av en bil. Og dette var ikke bilen til Bill eller Roger fra oppvasken. Det var heller ingen av naboene til Melwood. For slike biler kjører ikke naboene til Melwood. Slike biler kjører heller ikke Bill og Roger. Slike biler kjører bare spillerne.

En hvit, nyvasket Rolls Royce kjørte forbi. Med mørke ruter. Alt jeg rakk å se var silhuetten av sjåføren og skiltet bak på bilen.

DA15 STU

Jeg hadde akkurat sett silhuetten av bakhodet på Daniel Sturridge. Tiår med drømmer om legenden Melwood endte altså i dette. Jeg fikk se et glimt av silhuetten av bakhodet på Daniel Sturridge som beveget seg vekk fra meg i 80 kilometer i timen.

Om jeg følte meg snytt? Ikke tale om. Jeg hadde vært der. Jeg frøys, jeg skalv, jeg ble ikke rik på minner – men jeg hadde vært der.

I dag var det flyttedag i Liverpool. Siste dagen på Melwood var et faktum. Spillere, personale og managere har alle lagt ut bilder på sosiale medier i dag. Noen har bilder i svart hvitt med hjerteikoner på. Også tidligere spillere markerer dagen. I dag stengte Melwood. Etter sytti år.

Og selvsagt har PR-avdelinga i klubben lagt ut en emosjonell video. Jeg må innrømme at jeg blir litt preget når jeg ser den. Det er vemodig. Den får meg til å fryse litt.

Takk for alt, Melwood. Du har skapt seriemestere, europamestere og verdensmestere. Fra Shankly til Klopp. Du har gjort det med et skarpt hode, et varmt hjerte og et åpent sinn.

Off to Kirkby, then.

Jeg gjør klar joggeskoene allerede. Kanskje er det en glipe i murene der?

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket