fbpx
Foto: REUTERS/Peter Powell/NTB

Var det årets beste taktiske kamp vi så i går?

Det tok sin tid, det tok sin mann – men til slutt så stod vi igjen med 3 poeng etter 2-1 mot West Ham.

Det var kanskje ikke en kamp som beveget den nøytrale TV-titter, ei heller den jevne fan kanskje, vi skapte jo knapt sjanser før helt på slutten. Men sett ut fra et taktisk ståsted, var gårsdagens kamp svært imponerende.

Jeg tenker ikke da bare på hvilken kampplan Klopp, Krawietz og Lijnders serverte oss. Jeg tenker heller ikke bare på de endringene de gjorde med kampplanen underveis i kampen. Jeg tenker heller ikke bare på hvilke spillere som ble valgt. Men jeg tenker også på spillernes evne, vilje og standhaftighet til å følge denne kampplanen.

For det ble nok en gang en tålmodig affære på Anfield. Enda en gang så vi at motstander, nesten ut av ingenting, tar ledelsen tidlig på Anfield. Men enda en gang så snur vi det. Ikke gjennom desperasjon og panikk. Ikke gjennom en umiddelbar omlegging av taktikk og intensitet. Men heller gjennom en ukuelig evne og tro på kampplan og egne ferdigheter.

I går var nok en seier for tålmodigheten.

Vi var som en kamel. Vi skred sakte gjennom ørkenen, men vi stoppet ikke, vi fortsatte, og til slutt så kom vi fram til kilden. Det er ikke første gangen.

Det krever for øvrig et stort mot for ikke å bli grepet av panikk og desperasjon i slike situasjoner. Spillerne så jo – de merket jo – hvor utrolig vanskelig det var i går. Hvor vanskelig det var å skape noe mot nimannsblokken som Moyes hadde satt opp. Men de endret ikke tankesett. De fortsatte med planen sin.

Heldigvis har disse spillerne vært i slike situasjoner før. De har jo god erfaring med å snu kamper nå. Dette var vel tiende gangen på rad at vi har snudd til seier på Anfield etter å ha havnet under. Hva forteller vel ikke det?

Det handler om selvsikkerhet, dedikasjon og pur vilje. True grit.

Spillerne vet at sjanser etter hvert vil dukke opp. De vet at de er under en kyndig ledelse. Og de vet – av erfaring – at de ikke trenger å bli desperate eller paniske. Ting ordner seg stort sett alltid. Selv etter å ha nok en gang vært uheldige med VAR-marginene på slutten.

Kyndig ledelse, ja. Hvor skal vi begynne? Spillerne skal ha sin andel av rosen, men det skal jammen meg Klopp og co ha også.

Nat Phillips

For det første må vi se på valget av spillere. Vel, egentlig handler dette bare om valget av én spiller. Nat Philips. 23-årige Nat Phillips. Han er nå tilbake etter ett år i tysk andredivisjon.

Han fikk sin debut i Premier League i går. Joda, han gjorde noen feil han også, men i lufta så dominerte han fullstendig. Han bokførte 9 klareringer i løpet av 90 minutter. Resten av laget hadde 5 til sammen.

West Ham måtte satse på langballer, men da hadde de ikke tenkt på at Klopp hadde håndplukket Nat Phillips til denne kampen. Klopp visste hvor god Phillips var i lufta. Når West Ham da stiller med luftbaronen Sebastien Haller på topp, så forstår de fleste at valget til Klopp var briljant.

Mange snakket om Rhys Williams på fredag, eller eventuelt å sette ned Henderson, eller til og med flytte inn Robertson i midtforsvaret. Klopp snakket til og med om det selv. Men han plukket til slutt ut Nat Phillips. Og det tror jeg han var helt sikker på allerede tidlig i denne uka.

Var det en spiller som kunne matche både Antonio og Haller, av de vi hadde tilgjengelige, så var det Nat Phillips. Da fikk det heller være at han måtte debutere i en tilnærmet toppkamp. West Ham er nemlig i meget solid form.

Kampplan

Vi har egentlig sett det helt siden van Dijk ble skadet. Vi ligger lavere med laget. Frontrioen presser ikke som før. Forsvarslinja ligger mange meter dypere. Høyre indreløper er flyttet mye lenger tilbake enn i starten av sesongen. Klopp prioriterer balanse enda mer enn før.

Med spillere som Fabinho, Matip, Dijk, Keita og Thiago ute, så er den kampplanen vi så i går kanskje en dyd av nødvendighet. Men planen skal likevel legges, endringene skal gjennomføres. Vi så den samme planen mot Ajax og Midtjylland, og delvis også mot Sheffield United.

Stå lavere, press mindre intenst i front, ha tålmodighet.

Tålmodigheten var som sagt nøkkelen i går. Vi var fast bestemt på å ikke tape baller i farlige soner. Alle de tre på midten spilte på det sikre. Alle tre hadde meget høy treffsikkerhet på pasningene. Wijnaldum med 97% for eksempel. Ingen av dem ble heller fratatt ballen. Trioen stod med null balltap til sammen etter 90 minutter. Det er drøye tall.

For Klopp tenker alltid på motspill når han legger en kampplan. I det siste har West Ham kontret sine motstandere i fillebiter. De stod altså med følgende kamprekke før de møtte oss: 1-1 mot Manchester City, 3-3 mot Tottenham og 3-0 mot Leicester. Før de tapte mot Everton, så hadde de også slått Wolverhampton med 4-0.

Med andre ord, Klopp laget en kampplan der ett av målene var å hindre motstanderen i å komme til store muligheter. Da måtte balltap i farlige soner unngår. Mission accomplished. Da får det heller være at vi ikke skapte så mye selv heller. For noe skaper vi alltid. Det gjør alltid gode lag som har ballen i 75% av tida.

Taktiske endringer og bytter

Til slutt så må Klopp ikke bare få skryt for det han gjør før kampen, han må også få skryt for det han gjør i løpet av kampen.

Han observerer som de fleste andre at arbeidsforholdene til Mané og Salah var ekstremt vanskelige i første omgang. De ligger med to-tre spillere på seg konstant. Så hva gjør Klopp før andre omgang? Jo, han legger dem dypere, og så lar han den ene indreløperen og Firmino ta løpene ved forsvarslinja til West Ham i stedet for. På den måten kunne de gode rykkene til supervingene bli utnyttet mer.

I tillegg byttet han formasjon da Jota og Shaqiri kom inn. Ikke bare var byttene fornuftige. Vi fikk inn høyst kapable og friske spillere da vi hadde behov for det. Når West Ham-spillerne begynte å miste krefter og konsentrasjon. Både Jota og Shaqiri er svært gode i små og tette rom. Men i tillegg byttet Klopp formasjon. Han endret til 4231. Det skapte mer offensiv kraft. Uten at det fremstod som panisk.

Dessuten så bytter Mané side da Jota kom inn. Det kan synes som en detalj. Men med Jota og Shaqiri inn, Salah inn i midten og Mané over på høyre, så måtte plutselig forsvarsfemmeren til West Ham forholde seg helt til helt nye motstandere. Alt av individuelle bevegelsesmønstre ble endret.

Kampen i går var en vakker taktisk triumf. Manageren og teamet hans imponerte med sine taktiske valg og disposisjoner, både før og under kamp, og spillerne imponerte med sin evne til å følge plan og instruksjoner, og ikke minst unngå å bli desperate og paniske, men heller stå fast ved roret, da det brygget opp til storm.

Derfor vant Liverpool i går. Derfor tangerte vi Bob Paisleys rekke på 63 kamper uten tap på hjemmebane tilbake fra 1978-81. Det å ikke tape på 63 hjemmekamper på rad, det å snu de siste ti kampene som vi ligger under på Anfield til seier, er tall vi aldri må undervurdere, det er tall som vi alltid må vise den dypeste og mest ydmyke takknemlighet og respekt for.

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket