fbpx
Foto: Martin Rickett/Pool via AP/NTB

Tutto quello che ho sentito era italiano

Alt jeg hørte var italiensk. Sånn var det – alt som ble sagt, ble sagt på italiensk.

Tomme tribuner er trist. Gjenklang fra baller som smeller i reklameplakater høres så altfor godt. Bannere liggende over setene der mennesker skulle ha sittet ser så nakne ut. Sangene som ikke synges. Smilene vi ikke lenger ser, ropene vi ikke lenger hører.

Selvsagt er tomme tribuner trist.

Men kamper uten publikum gir oss likevel en verdifull innsikt i det som managere, støtteapparat, spillere og reserver sier og roper i løpet av en fotballkamp. Og lydene fra Anfield i går kveld avslørte noe. Noe vi visste på forhånd, men likevel ble så ettertrykkelig bevist i løpet av nitti minutter. Denne kampen betydde mer for Atalanta enn Liverpool.

For alt vi hørte var italiensk. Tutto quello che ho sentito era italiano.

For hvert press, hver takling, hver utsøkt pasning, hvert løp. Italienerne ropte til hverandre, heiet hverandre fram, pushet hverandre. Forza! Tempo! Buono! Det ble ansporet til innsats hver gang noen åpnet munnen på Anfield. Og alle de oppmuntrende ordene stimulerte og inspirerte den italienske elleveren. Ikke bare ville de revansjere det ydmykende 0-5-tapet i Bergamo. De ville videre fra gruppe D. Atalanta ville komme seg til utslagsrundene i Champions League enda en gang.

Det ville selvsagt vi også. Men ikke nok. For dit kommer vi mest sannsynlig uansett. Ett poeng hjemme mot Ajax er tilstrekkelig. En seier mot Midtjylland i siste kamp vil uansett holde. Denne erkjennelsen var så altfor synlig i går. Det var jo ikke sånn at spillerne ikke løp, det var heller ikke sånn at vi ikke ville vinne. Men vi ville ikke vinne nok.

Det så vi jo også i laguttaket. Klopp håpet at Tsimikas, Williams, Williams og Origi skulle gli sømløst inn i laget. Men de er fortsatt ikke på nivået til de som ble erstattet. Og særlig ikke når de mer etablerte heller ikke hadde dagen eller drivkraften.

Jeg forstår selvsagt hvorfor Klopp startet med den nevnte kvartetten. Det handler om logistikk og skadefrekvens. Vi kunne ikke risikere for mye med den skadelista vi allerede hadde. De fleste spillere takler heller ikke tre kamper på seks dager, der de to siste har et tidsspenn på seksti timer mellom seg. For som Klopp sa etter kampen i går – men nok om dette, vi skal spille en ny kamp om noen timer.

Klopp prøvde å balansere mellom hvile og ambisjoner om avansement. For det er klart at tyskeren ønsket å sikre cupspillet allerede i går kveld. Men forsøket ble ikke vellykket. Kanskje skulle han ha vært enda mer kynisk, og rett og slett bare sendt på hele B-laget. Rett og slett bare ofret Atalanta-kampen. Nå ble det noe midt i mellom. Vi vaklet mellom ønskene om avansement og restitusjon.

Og Gasperini og Atalanta utnyttet situasjonen til det fulle. Oppofrende i hver duell, ærgjerrige i hvert løp. De var nådeløse i sin utførelse av en kampplan som Gasperini begynte å legge kvelden da de tapte 0-5 i Bergamo for tre uker siden. Og intervjuet etter oppgjøret avslørte bare det samme som vi så og ikke minst hørte under selve kampen – denne kampen betydde alt for Atalanta. “Dette er den største seieren i vår historie”, sa Gasperini i post match-intervjuet med en stor og stolt klump i halsen.

Eller som det heter på italiensk – siden italiensk var alt vi hørte i går kveld – Questa è la più grande vittoria della nostra storia.

Gratulerer, Atalanta – dere fortjente det. Lykke til videre.

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket