fbpx
Foto: REUTERS/Martin Rickett/NTB

Kampen dirret av spenning

I går skjedde det noe nytt.

De siste 45 minuttene av kampen var uvanlig nervepirrende. Kanskje er det pandemien, de tomme tribunene og bruken av VAR som har lammet meg noe det siste året. Kanskje bidro også Liverpools overlegne Premier League-sesong til en mer dempet fotballopplevelse.

Det å se fotball har uansett vært annerledes. Nedtonet. Forsiktig. Fri for nerver.

Men i går – det var noe som endret seg. Jeg holdt pusten mer. Jeg var litt reddere. Det var jo Cuba-krisen dette. Og jeg var ikke alene.

Ansiktet til Klopp så plaget ut underveis i andre omgang. Guardiola vandret hvileløst langs sidelinja. Urytmisk.

Også spillerne så i høyeste grad berørte ut. Dette var alvor. De turte lite. Hver pasning så anstrengt ut. Det er lenge mellom hver gang at begrepet stillingskrig er hensiktsmessig, synes jeg. Men i går så vi en skikkelig stillingskrig.

Det var som å se et dusin kuer inne på Oslo Glassmagasin. Vi satt bare og ventet i spenning på at noe skulle gå i stykker. At noe skulle skje. Eller om kuene på mirakuløst vis klarte å snike seg mellom tettstående reoler og utstillingsmontre med skjør bøhmisk krystall. Alle satt og ventet på det ene øyeblikket. Det ene øyeblikket da alt ville bli avgjort. Da en tråkket feil.

Regnet hadde fosset ned over Manchester. Banen var blytung. Kampen nærmet seg slutten. Klopp holdt forskremt på capsen. Guardiola polerte den blanke issen med genserermet som han dro over regnvannet. Jeg satt på pub. Det var nesten helt stille.

Førsteomgangen hadde jo vist hvor hardt straffet man ble hvis man gjorde den minste feil. Et mislykket veggspill på midtbanen førte til straffe i mot. En feilpasning dypt inne på Citys halvdel førte til en lang City-sekvens som åpnet rommene foran Matip og Gomez og utlikning. Walker var tiendedelen for sen da Mané satte fart før 1-0. Balltap i farlige soner var livsfarlig i går.

Andreomgangen var like lukket som den første var åpen. Begge deler var like fascinerende.

Det var så spent og tight at managerne nesten så ut til å glemme byttene. Begge raljerte de over mangel på fem bytter etter kampen, men Klopp byttet to ganger, og Guardiola en gang. Selvsagt var de redd for å gjøre laget dårligere. Men jeg tror at frykten for å endre selve situasjonen var like stor. Begge kunne leve med 1-1, og siden kampen dirret, så foretok de seg ingen endringer.

Nervene var tilbake.

Utenfor vinduet mitt står det en bjørk. For noen dager siden så bar det ennå en del blader. Men kraftige vindkast tømte det nesten for høstfarger. I dag er det bare ett blad igjen på det. Et rødt blad. Det blåser lett i dag også. Bladet henger så vidt.

Jeg vet at ved neste vindkast så glipper det.

Akkurat sånn var det å se de siste 45 minuttene i går. Første omgang hadde nesten tømt treet for løvverk. I andre omgang så stilnet det. Ett blad hang igjen. Ville det falle det også? Det leet seg varsomt fra side til side. Når ville det slippe? Men det klarte seg.

1-1 – vi tar den.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket