Vi har sett det stadig oftere i høst. Dommeren løper bort til sidelinja for å sjekke monitor. Han vil sjekke om avgjørelsen han fattet i kampens hete står seg eller ikke.
Vi så det i går også. Hoveddommer David Coote sjekket en avgjørelse i monitor i kampen mellom Manchester United og West Bromwich på Old Trafford. Han dømte først straffe til bortelaget. Men etter å ha sjekket i monitor, omgjorde han avgjørelsen.
Vi er nå oppe i et tosifret antall episoder der dommer sjekker med monitor. Kun i ett tilfelle har dommer stått på sin opprinnelige avgjørelse. Graham Scott mente at Brightons scoring mot Tottenham skulle stå, selv om Pierre Emile Højbjerg ble felt i forkant. Utenom det har dommerne utelukkende omgjort sin avgjørelse.
Da kan en begynne å lure på poenget med det hele. Hvorfor sjekke monitor i det hele tatt. Champions League-dommere har innrømmet at i det øyeblikk VAR-rommet ber de sjekke en episode på monitor, så tror de selv at de har gjort en feil – til og med før de sjekker monitor.
Monitorbruken tvinger også fram et annet perspektiv. Hvis VAR-rommet ber dommer sjekke selv i monitor, betyr ikke det at avgjørelsen i utgangspunktet er usikker? For hvis avgjørelsen helt opplagt er gal, så ber jo ikke VAR-rommet dommerne selv å sjekke monitor. Da tar jo bare VAR-dommer avgjørelsen alene.
Og da melder spørsmålet seg – gjelder ikke Clear and Obvious-regelen når dommeren selv sjekker i monitor?
VAR skal altså kun omgjøre beslutninger hvis avgjørelsene er opplagt gale. Men hva er da poenget med å be dommerne sjekke i monitor i det hele tatt? Nå kan det være at David Coote endte opp med den rette avgjørelsen i går. Men det er ikke poenget. For så lenge Clear and Obvious-regelen gjelder, så må hans opprinnelige avgjørelse ha vært opplagt gal. Det kan den ikke ha vært da VAR-rommet ber han sjekke episoden selv.
Det er en logisk brist i protokollen her.
