fbpx
CLEMENCE
Foto: Reuters/NTB

Den eneste som fikk meg til å tvile på klubben min

I dag sovnet Ray Clemence inn. Han ble 72 år gammel. Han tapte til slutt en kamp mot en sykdom han hadde beseiret hver dag i 15 år. I 2005 så fikk Clemence prostatakreft. Han gikk inn og ut av sykehus i mange av disse årene.

I høst ble det meldt at keeperlegenden hadde blitt verre. Tilhengere av klubben og keeperen gikk rett ut og malte en mural av Clemence rett på utsiden av Anfield. En stadion som hadde vært hans hjem i 14 år.

Clemence ble hentet fra Scunthorpe i 1967 for £18 000. Bill Shankly var overbevist om at den unge keeperen kunne bli Liverpools nye sisteskanse. Shankly fikk rett i det også. Clemence ble etter hvert uvurderlig i Liverpools jakt på trofeer.

Han ble fast førstekeeper for klubben og endte til slutt på 665 kamper for LFC. Kun tre spillere har flere kamper i den røde klubbhistorien. Vi snakker for ofte om legender i Liverpool, men Ray Clemence er selve modellen av en legende. Han var en burvokter av rang, men ikke minst var han et høflig, raust og empatisk menneske. En sann gentleman.

Kun mot slutten av hans tid i Liverpool var plassen hans truet. Bruce Grobbelaar ble kjøpt inn tidlig i 1981. Opprinnelig ment som reserven til Ray Clemence. Men Clemence merket etter hvert pusten i nakken og ønsket å sikre sin landslagsplass, så han ba Bob Paisley pent om å få bli solgt.

Liverpool innfridde Clemence sitt ønske. Sommeren 1981 ble Ray Clemence solgt til Tottenham.

Her må jeg tillate meg å bli litt personlig. For Ray Clemence er ikke en hvilken som helst Liverpool-spiller for meg. Han er faktisk den eneste som har satt mitt tillitsforhold til Liverpool i fare.

Jeg vokste opp på 1970-tallet. Den gangen vi måtte nøye oss med fem-seks Liverpool-kamper på TV i året, og ellers var henvist til aviser og fanziner. Men helter ble laget og tilbedt uansett. Og jeg hadde i grunnen tre – før Kenny Dalglish tok over alene. Den første jeg forgudet var Kevin Keegan. Han som skapte målene. Den andre var han som hindret målene – Ray Clemence.

Det var de tre i min første periode som Liverpool-tilhenger. Dalglish, Keegan og Clemence.

Og jeg kunne nesten ikke tro det da min far fortalte meg at Ray Clemence var solgt til Tottenham. Jeg var ti år og Ray Clemence var solgt til Tottenham. Jeg var kanskje for liten til å bry meg da Keegan ble solgt til tysk fotball i 1977. Men nå – nå var jeg stor nok til å føle på tap og savn når en fotballspiller byttet klubb. Clemence hadde jo alltid vært der.

Bakerst.

Uten hansker – med hansker.

Alltid like trygg.

Uka etter salget støttet jeg to klubber. Jeg var Liverpool-fan og jeg var Tottenham-fan. Jeg vinglet. Skulle jeg bli med Clemence videre? Han var jo helten. Legenden. Eller skulle jeg bare la han fare? Uten meg.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg valgte å bare la han dra uten meg. Jeg husker ikke. Jeg var jo bare ti. Men kanskje det var så enkelt som at klubben alltid er viktigere enn enkeltspillerne. Kanskje det var da jeg forstod akkurat dette. Altså, virkelig forstod det. En frigjørende og skjellsettende erkjennelse og endring i en liten gutts liv. Kollektivet trumfer alltid individet. I samfunnslivet og i fotballen.

Så Ray Clemence dro til Tottenham. Og jeg ble igjen i Liverpool.

Men en ting er sikkert. Ray Clemence vil alltid være en av mine barndoms store helter. Og ett av mine fineste Liverpool-minner var da Clemence for første gang etter at han ble solgt til Tottenham returnerte til Anfield. For de liljehvite. Mot Liverpool.

Han løper mot The Kop mens han tar på seg hanskene. The Kop jubler. Clemence strekker hendene i været. Det er hva langvarig kjærlighet gjør med en. Det er sånn det skal være.

Ray Clemence ble seriemester fem ganger for Liverpool. Han vant den gjeveste europacupen tre ganger. Han stoppet på 665 kamper. En mann som han kunne aldri ha sluttet på tallet over.

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

2 Responses

Legg inn en kommentar

Shopping Basket