fbpx
Foto: Reuters / Alex Morton Livepic/NTB

De 25 beste kampene under Klopp: Plass 4 – Hold på brillene!

Vi har kommet fram til plass 4 i kåringa over de beste kampene under Klopp. Fem år med fascinerende fotball.

Før vi presenterer plass nummer 4. La oss se på lista så langt.

5. Liverpool-Manchester City 4-3 2018
6. Leicester-Liverpool 0-4 2019
7. Liverpool-Everton 1-0 2018
8. Liverpool-PSG 3-2 2018
9. Manchester City-Liverpool 1-4 2015
10. Liverpool-Everton 5-2 2019
11. Liverpool-Manchester City 3-0 2018
12. Liverpool-Arsenal 4-0 2017
13. Bayern München-Liverpool 1-3 2019
14. Arsenal-Liverpool 3-4 2016
15. Liverpool-Crystal Palace 4-0 2020
16. Liverpool-Leicester 4-1 2016
17. Liverpool-Manchester United 3-1 2018
18. Newcastle-Liverpool 2-3 2019
19. Liverpool-Manchester City 3-1 2019
20. Aston Villa-Liverpool 1-2 2019
21. Liverpool-Tottenham 2-0 2019
22. Liverpool-Chelsea 5-3 2020
23. Chelsea-Liverpool 1-3 2015
24. Liverpool-West Bromwich 2-2 2015
25. Porto-Liverpool 0-5 2018

4. Norwich-Liverpool 4-5 januar 2016 Premier League

Noen kamper huskes for kvalitet. Noen kamper huskes for kamputviklinga og dramaet. Norwich-Liverpool i januar 2016 huskes for det siste.

Klopp hadde vært manager i Liverpool i nesten tre måneder. Vi hadde vist en ny entusiasme, en ny her-skal-det-løpes-filosofi. Men laget var fortsatt uferdig.

Alt for mange av spillerne manglet rett og slett de egenskapene som ville føre til langvarig suksess. Når jeg kikker gjennom startoppstillinga, så blir jeg nesten overrasket. Jeg hadde nesten glemt hvor mange terningkast 4-, til nød terningkast 5-spillere Klopp hadde til rådighet det første året. Reservebenken var heller ikke full av talent.

Vi startet denne kampen med spillere som Mignolet, Clyne, Toure, Sakho, Moreno, Leiva, Can og Ibe. På benken satt Ward, Flanagan, Benteke og Teixeira (husker du han?) og håpet på å forandre kampbildet. I det 90. minutt kom Steven Caulker inn, som spiss! Det var tøffe tider.

Men likevel hadde Klopp klart å skape en tro og en lidenskap, både i og omkring laget. Denne lidenskapen ble ikke mindre etter denne kampen. Det ble en berg- og dalbane av en forestilling.

Vi tar oppskriftmessig ledelsen før det har gått 20 minutter. Firmino treffer keeper og stolpe, men ballen ruller inn. Deretter går det strake veien nedover.

Først utlikner Norwich etter klabb og babb i feltet etter en dødball. Hvor mange ganger hadde vi ikke sett slike mål imot de siste årene. Vi var usle på å forsvare egen boks på dødballer mot. Det rant inn, også i kamper vi dominerte fullstendig. Det opplevdes så frustrerende, så fortærende, så bortkasta. Vi spilte så ofte fin fotball og skapte mye i åpent spill, vi dominerte banespillet, men så – helt plutselig og mot spillets gang – så slapp vi inn totalt unødvendige mål etter personlige tabber eller på dødballer. Det føltes så forgjeves.

Men det skulle bli verre. 1-1 til pause kunne vi jo leve med. Men da den tidligere Everton-spilleren Steven Naismith scorer fra skrå vinkel rett før pause, så ble pausepraten plutselig en annen for Jürgen Klopp.

Når så Norwich går opp til 3-1 rett etter pause, etter nok en hodeløs feilvurdering av Alberto Moreno, så var det nesten bare å sette seg på bussen hjem til Liverpool. Dette var for øvrig Morenos mest halsbrekkende og tankeløse aksjon i Liverpool-trøya. Og det sier ikke lite.

Først så meier han ned Naismith bakfra, en Naismith på vei ned mot dødlinja, bort fra farlig område. Så reiser Naismith seg, han kan nesten ikke fatte at det ikke har blitt blåst straffe. Men Moreno er ikke ferdig. Når begge spillerne har reist seg, så smeller det igjen. Moreno løper ned angriperen bakfra. Uten mulighet til å ta ballen. Og igjen er det totalt unødvendig. Helt nede ved dødlinja, ti meter fra mål, med andre Liverpool-forsvarere mellom Naismith og mål. Stakkars Klopp.

Men dette var som sagt en berg- og dalbane. For bare minutter etter at Norwich går opp i 3-1, så snur det hele igjen. Først reduserer Jordan Henderson. Deretter utlikner Firmino etter flott kombinasjonsspill i forkant, og når så James Milner utnytter en forsvarstabbe ti minutter senere, så er Liverpool i føringa igjen, utrolig nok. Vi har snudd det. For en utvikling.

Denne kampen hadde likevel ikke kommet med på topp 5-lista i denne rangeringa hvis dommeren hadde blåst av nå, på stillinga 3-4. For det skulle vise seg at kampen inneholdt minst ett kapittel til.

Mens bortefansen synger You`ll never walk alone fra borteseksjonen på Carrow Road, så høyt som man bare synger etter mektige snuoperasjoner, og etter at fjerdedommeren hadde anvist at det blir lagt til fem minutter, så pooler Norwich opp en ball mot Liverpools straffefelt. Ballen faller ned i beina på forsvarsspilleren Bassong, the most improbable of goal scorers. Han hadde blitt flytta opp på slutten, og han smeller inn 4-4 fra tjue meter. Igjen på andrebølgen etter en dødball. Er det mulig? Er det i det hele tatt mulig? Klopp holder seg for ansiktet. I sinne og skuffelse. Nok en gang roter vi bort poengene.

Det var likevel tre minutter igjen. Var det nok tid til en avgjørelse? Hadde denne kampen plass til mer? Vi fikk svaret noen minutter senere.

Med tretti sekunder igjen av tilleggstida i East Anglia så bygger vi opp enda ett angrep, kampens siste. Vi pøser på inne i feltet. Men ingen treffer ballen rent. Heller ikke Steven Caulker. Men Norwich får heller ikke klarert skikkelig.

Ballen spretter fram og tilbake, før den dropper ned til Adam Lallana. Det er kaos og overbefolkning i feltet, og sikkert litt inni hodet til Lallana også. Han treffer likevel ballen på volley. Men han treffer ikke bra. Ballen spretter i bakken rett etter treffet, men det skulle vise seg å bli en gave av en feiltreff. For ballen spratt over alt av blokker og opp i bortre hjørnet. Vi hadde snudd det i Norwich. Vi hadde snudd det enda en gang.

Spillerne vet nesten ikke hvordan de skal feire. Men de følger Lallana. Han kaster selvsagt av seg drakta. Før han løper ut mot sidelinja, mot benken. Og Klopp lar seg ikke be to ganger. Med all sin lidenskap, med all sin frustrasjon, med alt sitt adrenalin, så kaster han seg inn i mengden av Liverpool-spillere.

Brillene fyker av.

Han finner dem igjen, men de er ødelagte. Men det gjør ikke noe. Han trengte dem ikke lenger i denne kampen, for det var ingenting mer å se. Dommeren blåser av. Vi har sett ni mål på Carrow Road, vi har sett laget snu frustrasjon til lykke to ganger. Det kampen kanskje manglet i kvalitet, hadde den tatt igjen i narrativ og dramatikk.

Klopp måtte kjøpe nye briller. Det siste de gamle brillene hadde sett – Lallanas avgjørende volley og en flokk med jagende og jublende røde bøfler – var et verdig punktum. Det er ikke alle briller som er like heldige.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

One Response

Legg inn en kommentar

Shopping Basket