fbpx
salah
Foto: Jose Breton- Pics Action / Shutterstock.com

De 25 beste kampene under Klopp: Plass 3 – Arrivederci!

Da har vi beveget oss opp på pallen over de 25 beste kampene under Klopp. I dag skal vi til en kamp jeg var så heldig å få oppleve live.

Men først – lista så langt:

4. Norwich-Liverpool 4-5 2016
5. Liverpool-Manchester City 4-3 2018

6. Leicester-Liverpool 0-4 2019
7. Liverpool-Everton 1-0 2018
8. Liverpool-PSG 3-2 2018
9. Manchester City-Liverpool 1-4 2015
10. Liverpool-Everton 5-2 2019
11. Liverpool-Manchester City 3-0 2018
12. Liverpool-Arsenal 4-0 2017
13. Bayern München-Liverpool 1-3 2019
14. Arsenal-Liverpool 3-4 2016
15. Liverpool-Crystal Palace 4-0 2020
16. Liverpool-Leicester 4-1 2016
17. Liverpool-Manchester United 3-1 2018
18. Newcastle-Liverpool 2-3 2019
19. Liverpool-Manchester City 3-1 2019
20. Aston Villa-Liverpool 1-2 2019
21. Liverpool-Tottenham 2-0 2019
22. Liverpool-Chelsea 5-3 2020
23. Chelsea-Liverpool 1-3 2015
24. Liverpool-West Bromwich 2-2 2015
25. Porto-Liverpool 0-5 2018

3. Liverpool-Roma 5-2 april 2018 Champions League

Det var noe med denne våren. Spillet til Klopp hadde begynt å sette seg. Laget virka mer og mer komplett.

Van Dijk hadde kommet inn i januar. Arnold og Robertson tok stadig steg på backene. I maskinrommet så hadde Henderson, Wijnaldum, Milner og Chamberlain blitt stadig sterkere og mer fortrolig med press-spillet. Framme hadde vi nå trekløveret Firmino, Mané og Salah. En Salah som var et unikum denne våren. Han skåret på alt.

Ting så lyst ut. Vi hadde slått ut Porto i åttendelsfinalen i Champions League, med 5-0 sammenlagt. Vi hadde slått ut Manchester City i kvartfinalen i samme turnering, med 5-1 sammenlagt. Stemninga før og under kampene var utemmelig og stormfull. Ikke bare på Anfield. Men over alt egentlig.

Jeg husker jeg var i Hamburg og så en seriekamp på pub noen uker før Roma-kampen. Det er historiske bånd mellom Hamburg og Liverpool, men tyskerne er generelt lite opptatt av engelsk fotball. Ok, Klopp har bidratt til å øke oppmerksomheten noe. Men det er fortsatt en beskjeden interesse. Det er faktisk ikke lett å finne puber som viser engelske kamper i det hele tatt. Til og med i Hamburg. Men leter man, finner man avvikere som har kapret en lokal kneipe. Så også i Hamburg.

Jeg fikk plass blant de femten-tjue lokale Liverpool-tilhengerne. Vi satt i et hjørne, foran den dårligste skjermen på puben. Resten av pubgjengerne så på en obskur tysk kamp. Men før kampen var slutt, så satt hele puben og sang Allez allez allez.

Det var en fryd. Stammefølelsen var så distinkt. Så uttrykt. Følelsen av å tilhøre et vi – et mektig og stolt vi – traff klubben og tilhengerne som en tidevannsbølge denne våren. Følelsen ble ikke mindre intens etter første semifinale i Champions League. Mot Roma. På Anfield.

Før kampen hadde fansen stått i timevis for å møte spillerbussen på vei inn til stadion. En kjær venn og jeg var der også. Vi stod i duskregnet, i rød røyk, og sang oss hese i Arkles-svingen.

Det gikk i Poor Scouser Tommy, The Fields of Anfield Road og andre perler. Vi ventet på bussene. Men da de først kom, så vi absolutt ingen ting. Hele byen hadde gått til innkjøp av røde bluss kunne det virke som. Vi hørte ikke bussene heller, men vi hørte på stemninga nærmest veien at noe skjedde, at noen kjørte forbi. Men alt vi så var rød røyk, og alt vi hørte var røde sanger.

Hele verden var rød.

I ettertid fikk vi vite at det kun hadde vært Liverpool-bussen som hadde kjørt forbi. Roma-bussen hadde kommet andre veien, etter krigstilstandene mot Manchester City en måned før.

Vi går syngende mot stadion. Allez allez allez. Vi synger når vi går inn. Vi synger på vei opp trappene. Vi synger når vi tar på oss de nye klærne, kjøpt på supportbutikken rett før. De gamle klærne var våte. Vi synger når vi setter oss. Hele stadion synger. Det er elektrisk. Anfield er elektrisk.

Roma hadde akkurat slått ut Barcelona, vi hadde slått ut Manchester City. To av de største favorittene var ute av turneringa. Deres overmenn stod klare på en perfekt Anfield-matte. Dommeren blåste i gang. Vi reiste oss. Vi satte oss ikke igjen.

Det har jeg faktisk ikke opplevd på Anfield tidligere. Alle stod. I hele første omgang. Ingen satt seg på 45 minutter. Det var magisk. Jeg hørte heller aldri dommerfløyta. Jeg så det ble blåst et frispark her, et hjørnespark der, men jeg hørte det aldri. Det var sang og skrik gjennom hele omgangen. Og mennesker snurret skjerfene sine i lufta. I takt. Uansett hvor de satt. Det var en vakker dag for fotball.

Kampen begynte rolig og behersket. Men vi fikk oppleve både en stygg skade på Chamberlain, og innhopp av Wijnaldum, og en håpløs tabbe av Karius, som heldigvis ikke resulterte i mål. Det var ikke siste gang at Wijnaldum ble viktig som innbytter på Anfield i Champions League. Det var heller ikke siste gang vi fikk se tabber fra Karius. Men det stod uansett 0-0 da vi runda 20 minutter.

Så skjer det noe. Det skjer tydelig og brått. Men alle ser det. Alle merker det. Plutselig bare girer Liverpool opp.

Fra å se god fotballkamp, blir vi nå vitne til en helt spektakulær kamp med fotball. Det et fullstendig tøylesløst og feststemt publikum får se de neste 50 minuttene må være den kvalitativt beste fotballen vi noen gang har fått servert på Anfield. De første 20 og de siste 20 minuttene av kampen inneholdt få røde høydepunkter, men de 50 minuttene i mellom var ren fotballkunst.

Vi skåret fem mål på 50 minutter. Og det var ikke ett mål for lite. Firmino, Mané og Salah dundret løs på Romas keeper, konstant. Det var skudd og situasjoner hele veien. Først fikk Mané tre åpenbare muligheter, men han rotet bort alle tre. Deretter startet et ellevilt show av egypteren på den andre kanten.

Salah hadde spilt for Roma inntil gjeldende sesong, men det var ikke gjensynsglede han hadde tatt med seg i baggen denne kvelden. Det var slaktekniven.

Først satte han 1-0 vakkert i krysset. Deretter chippet han inn 2-0 på en kontring. Det var mål nummer 43 for sesongen for kongen av Egypt. Og bare så det er klart, vi hadde flust av sjanser mellom Salahs to scoringer også.

Overkjørselen fortsatte i andre omgang. Vi hadde ett gir som Roma ikke klarte å svare på. Det var treski mot glassfiberski. På de første 25 minuttene av andre omgang satte vi tre scoringer til. Mané og en dobbel Firmino. 5-0. Etter 70 minutter. I en semifinale i Champions League. Det var uhørt. Arrivederci, Roma. Arrivederci.

Vi hadde fått servert fotball på det aller høyeste nivået i 50 strake minutter. Det var spekket med høydepunkter. Det kunne stått 10-0. Roma kom seg aldri ut av forsvar. Mye skryt ble tildelt vår angrepstrio eter kampen, med rette. Selvsagt fortjente de skryt. Salah stod igjen som matchens gigant, med to mål og to målgivende. Men det er annen lagdel som taktisk drepte denne kampen.

På midtbanen regjerte Wijnaldum, Milner og Henderson totalt. For en kommandosentral de utgjorde i dette oppgjøret. De satte opp angrep etter angrep, etter å stoppet Roma gang på gang. De kvalte dem rett og slett. Roma kom seg aldri ut. De fikk aldri pauser.

Det var Liverpools midtbane Romas trener Eusebio Di Francesco valgte å fokusere på etter kampen. De kuttet vinkler, dekket pasningskanaler, brøyt foran perplekse Roma-spillere. I samfulle 50 minutter. Å være tilstede på stadion og få se slik posisjonering og gjenvinningsspill var et privilegium. Det var taktisk fullkomment.

Ok, mot slutten venta en parentes. Roma reduserte nemlig to ganger på tampen. Jeg tar dette med, men kun som en orientering. For ellers var kvelden bare Allez allez allez.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket