fbpx
Foto: AP Photo/Jon Super/NTB

De 25 beste kampene under Klopp: Plass 2 – Ørnen fra Balkan steg til værs

Vi har kommet fram til sølvplass i kåringa over de beste 25 kampene under Klopp. Det har vært ulike og flytende kriterier til grunn for plasseringene. Noen kamper er med for målene, andre for dramatikken, atter andre for betydningen og kvaliteten på spillet. Dagens kamp hadde mye av det meste. Enda en gang skulle Europa få oppleve hvilket monster Anfield kan være.

Men før vi presenterer plass nummer to – her er lista så langt:

3. Liverpool-Roma 5-2 2018
4. Norwich-Liverpool 4-5 2016
5. Liverpool-Manchester City 4-3 2018

6. Leicester-Liverpool 0-4 2019
7. Liverpool-Everton 1-0 2018
8. Liverpool-PSG 3-2 2018
9. Manchester City-Liverpool 1-4 2015
10. Liverpool-Everton 5-2 2019
11. Liverpool-Manchester City 3-0 2018
12. Liverpool-Arsenal 4-0 2017
13. Bayern München-Liverpool 1-3 2019
14. Arsenal-Liverpool 3-4 2016
15. Liverpool-Crystal Palace 4-0 2020
16. Liverpool-Leicester 4-1 2016
17. Liverpool-Manchester United 3-1 2018
18. Newcastle-Liverpool 2-3 2019
19. Liverpool-Manchester City 3-1 2019
20. Aston Villa-Liverpool 1-2 2019
21. Liverpool-Tottenham 2-0 2019
22. Liverpool-Chelsea 5-3 2020
23. Chelsea-Liverpool 1-3 2015
24. Liverpool-West Bromwich 2-2 2015
25. Porto-Liverpool 0-5 2018

2. Liverpool-Dortmund 4-3 april 2016 Europaligaen

Det var Klopps første sesong. Fansen hadde trodd på ham da han kom i oktober. Og vi trodde på han i april. Det var mye ved spillet vårt som ga håp. Vi hadde blitt tøffere, vi løp mer, vi ville mer. Men det er lite som styrker troen som en tittel, og muligheten vår denne våren var i Europaligaen.

Det var ingen lett vei til finalen vi måtte gå. Vi hadde slått ut Manchester United i runden før, og i kvartfinalen trakk vi Dortmund. Og dette var 2016-utgaven av Dortmund. Et Dortmund som Jürgen Klopp hadde bygget opp til en liten stormakt i årene før. Med både finale i Champions League og to seriemesterskap i Bundesligaen tidlig på 2010-tallet.

Nå hadde riktignok både Klopp, Götze og Lewandowski forlatt klubben. Men Dortmund var fortsatt et meget godt fotballag. De bar fortsatt på sin tradisjonstunge arv. De spilte fortsatt på mektige Westfalenstadion, som har det høyeste publikumssnittet i Europa, med nærmere 80 000 mennesker. Det er mange dommere og motstandere som har merket at nervene ofte er litt mer fremtredende foran den gule og svarte Südtribüne, den største ståtribuneseksjonen i europeisk fotball. Tribunen kalles også Die Gelbe Wand, Den gule veggen. Den er fryktinngytende.

Klubben ble ledet av Thomas Tuchel, et managertalent som hadde fulgt i Klopps fotspor, og som delte mye av fotballfilosofien sin med sin forgjenger. For la oss ikke glemme dette, Borussia Dortmund var på mange måter fortsatt Klopps hjem. Han var fortsatt elsket og beundret i Ruhr. Det måtte ha vært en meget spesiell opplevelse for Klopp å lede et annet lag inn på Westfalenstadion. Det var første gang etter at han hadde tatt et rørende avskjed med klubben, byen og fansen et halvt år tidligere.

I tillegg til den rike tradisjonen, den mektige stadion og den talentfulle manageren, så var det også mange gode spillere i klubben. Spillere som Hummels, Reus, Mkhitaryan, Bender, Weigl, Gündogan, Sahin, Kagawa, Pulisic og Aubameyang var brennhete på transfermarkedet. Det var også det eneste laget som hadde klart å henge på Bayern München i serien dette året. Så det var en god årgang vi skulle måle krefter med.

I borteoppgjøret fikk vi med oss et strålende resultat. 1-1, etter en scoring av Divock Origi. Det slår meg ganske ofte når jeg skriver denne artikkelserien, Divock Origi befinner seg kanskje litt i periferien av stallen i Liverpool, men han har uansett scoret mange viktige og spektakulære fotballmål for denne klubben. 1-0-scoringen i Dortmund er en av dem. Det er nok ikke en av de mest profilerte scoringene, men det var likevel en av de viktigste. Mats Hummels utliknet etter pause. Men vi løp som galeislaver denne kvelden i det tungindustrielle og grå Ruhr-området, og holdt ganske komfortabelt unna i de siste tretti minuttene.

Nå ventet returoppgjøret i Liverpool.

Det har blitt spilt mange forbløffende og oppsiktsvekkende fotballkamper på Anfield. Flere av dem på europeiske kvelder. Midtuke og flomlys skaper en ekstra atmosfære på denne stadion. Eller som Pep Guardiola sa: Anfield is Anfield. The motto “This is Anfield” is not a marketing spin. There is something about it that you will find in no other stadium in the world.

Kampen mot Dortmund føyde seg ikke bare inn i rekken av legendariske europacupkamper på Anfield, den var det foreløpige høydepunktet i denne rekken. Selve kulminasjonen.

Men det så ikke sånn ut etter ti minutter. Borussia Dortmund ledet 2-0 før VIP-tribunen var full. Det var over. Vi var ute. Etter ti minutter var vi utslått. Vi måtte score tre mål. Mot et av de beste lagene i Europa på denne tida. Vi er en klubb som har stått for uforglemmelige comebacks, men vi måtte også være ærlige, hvor ofte skjer slike comebacks egentlig?

I tillegg var det ingenting ved kampbildet som kunne tyde på en snuoperasjon i første halvdel av kampen. Vi ble regelrett utspilt. Dortmund skar gjennom forsvaret til Liverpool gang på gang. Det var menn mot gutter, det var BMW 7 mot Morris Marina.

Men så begynte det å skje noe. Sakte, men sikkert jevnet kampen seg ut. Vi begynte å skape tilløp. Så begynte vi å skape sjanser. Mot slutten av første omgang kunne både Origi, Firmino og Lallana ha redusert. Men vi mangla effektiviteten. Det gjorde også Dortmund i denne perioden, for de var nær 0-3 ved noen anledninger.

Det hadde rett og slett vært en morsom og hendelsesrik omgang. Vi gikk til pause med 0-2. Dette vill bli tøft. Kunne vi makte et nytt Istanbul? Kunne vi igjen score tre mål på én omgang mot et topp trimmet mesterskapslag? Det så ikke lyst ut.

Klopp gjorde ingen bytter i pausen. Det var det heller ingen grunn til.

Tre minutter ut i andre omgang så tennes håpet. Mye kan sies om Emre Can, men det han regisserte tidlig i andre omgang var et av hans lyseste øyeblikk. For en scoring, for en kollektiv perfeksjon. Det var som å se Arsenal på sitt beste, da de var på sitt mest lysende rundt årtusenskiftet.

Angrepet begynner bakfra. Can spiller Milner og avanserer. Milner sentrer tilbake i en perfekt vegg. Et ledd passert. Så spiller Can til Firmino og avanserer. Firmino sentrer tilbake i en ny perfekt vegg. Et nytt ledd passert. På topp starter Origi i bakrom, og Can spiller perfekt gjennom. 1-2. For en scoring. Nok et viktig mål av Origi.

Men da vi endelig var på gang, da vi endelig håpet å snu det, så bestemmer Mats Hummels seg. Han forserer tjue meter og sender Reus presist gjennom. Reus legger den i høyre hjørnet. En pasning. Et skudd. Så enkelt. Så effektivt. Utagbart for Mignolet. Sånn. Da var vi ute igjen. Takk for de minuttene vi fikk. Det var gøy så lenge det varte.

For tredje gang hadde Sakho spilt forsvar alene denne kvelden, og for tredje gang hadde Dortmund utnytta den skjeve linja. Sakho var beundret for sin oppofrende spillestil, men taktisk var han uskolert og vimsete.

Det var 30 minutter igjen. 1-3. Vi måtte nok en gang score tre mål. Klopp bytter. Han tar av Lallana og Firmino, og setter inn Sturridge og Allen. Ok, 1-3-scoringa tok livet av kampen, men byttene gravla den. Sånn føltes det. Lallana og Firmino hadde vært tidvis strålende i dette oppgjøret. Men det er en grunn til at jeg sitter her og Klopp står på linja og dirigerer troppene.

For kampen var ikke slutt. Tenk, den var ikke avgjort. Dramaet hadde såvidt begynt.

Fire minutter etter byttene så scorer Philippe Coutinho. Brasilianeren var langt fra en løve defensivt, men det er få som har briljert mer med sin offensive finesse på Anfield. Noen ganger var det ren kunst. Tyngdepunkt, ballbehandling, overblikk, skuddteknikk. Hvis man hadde fjernet målene i fotball, og kun stått igjen med stil som avgjørende faktor, så hadde ikke Coutinho stått tilbake for noen.

Dette 2-3-målet var ingen delikatesse, men det ga oss håp igjen. Ikke mye, men litt. Og når Anfield-publikumet værer noe, så leverer det. Stemninga stiger. Sangene intensiveres. Primalskrikene blir høyere. Skjerfene blir lengre, og neglene kortere. Hadde denne kampen flere mål i seg?

Vi nærmer oss 80 minutter.

Det er tid for midtstopperne å gjøre opp for seg. På en corner stuper Sakho fram og nikker inn 3-3. Da smalt det nok en og annen halvliter i bakken. Det var pur eufori. Men ikke bare det. Det var så mye vilje. I Sakhos cornermål, i publikums ukoordinerte applaus, i pubgjengeres øldrikking. Vi tviholdt på glassene. Med to hender. I en slags blanding av nervøsitet og ambisjon. Angst og desperasjon. Vi bare skulle klare dette. Vi bare måtte klare dette.

Men vi trengte ett mål til. Vi passerte 90 minutter. Snuoperasjonen var fortsatt ikke fullkommen.

Vi kaster alle spillere opp i angrep. Vi overbefolker de gules straffefelt. Vi pøser på. Glem system. Glem taktikk. Glem struktur. Høyreback spilte venstreving. Midtstopper spilte spiss. I en klassisk 1-1-8-formasjon. I denne galskapen, i dette vanviddet, så får Milner ballen på høyrekanten av 16-meteren. Han avanserer ned mot dødlinja. Han legger inn.

Ballen seiler mot bakre stolpe.

Boksen er full. Det er 12-14 spillere ved Dortmunds 5-meter.

Ballen seiler mot bakre stolpe.

Og opp stiger han. Opp fra Balkan. Opp fra Kroatia. Opp fra Liverpool. Han hopper høyere enn de andre. Han timer bedre enn de andre. Og han treffer ballen klokkereint. Klokka er 22.52, og Dejan Lovren har akkurat scoret et ufattelig dramatisk og deilig fotballmål. Vi hadde snudd det. Vi var videre.

Myten om Anfield stod seg. Den gjenskapes på nytt og på nytt. Det er noe med denne stadion. Det er noe med menneskene der. Med stemninga og troen som skapes der når det blir alvor. En kultur er skapt, og en kultur bevares.

I skrivende stund har ikke Liverpool tapt på Anfield i serien på 63 seriekamper. Anfield er en festing. Det fikk også Dortmund erfare denne aprildagen i 2016. De visste knapt hva det var som traff dem. Men noe var det.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket