fbpx
Foto: REUTERS/Phil Noble/NTB

De 25 beste kampene under Klopp: Plass 1 – The Universe Contains a Maybe

Det er ingen overraskelse dette. Det er vel bare én kamp i Liverpools historie som kan måle seg med vinneren av kåringa over de 25 beste kampene under Klopp. Champions League-seieren i 2005. Men kampen mot Barcelona ble tross alt spilt på Anfield.

Lista før presentasjonen av den beste kampen under Klopp ser slik ut:

2. Liverpool-Dortmund 4-3 2016
3. Liverpool-Roma 5-2 2018

4. Norwich-Liverpool 4-5 2016
5. Liverpool-Manchester City 4-3 2018

6. Leicester-Liverpool 0-4 2019
7. Liverpool-Everton 1-0 2018
8. Liverpool-PSG 3-2 2018
9. Manchester City-Liverpool 1-4 2015
10. Liverpool-Everton 5-2 2019
11. Liverpool-Manchester City 3-0 2018
12. Liverpool-Arsenal 4-0 2017
13. Bayern München-Liverpool 1-3 2019
14. Arsenal-Liverpool 3-4 2016
15. Liverpool-Crystal Palace 4-0 2020
16. Liverpool-Leicester 4-1 2016
17. Liverpool-Manchester United 3-1 2018
18. Newcastle-Liverpool 2-3 2019
19. Liverpool-Manchester City 3-1 2019
20. Aston Villa-Liverpool 1-2 2019
21. Liverpool-Tottenham 2-0 2019
22. Liverpool-Chelsea 5-3 2020
23. Chelsea-Liverpool 1-3 2015
24. Liverpool-West Bromwich 2-2 2015
25. Porto-Liverpool 0-5 2018

1. Liverpool-Barcelona 4-0 mai 2019 Champions League

Ingen kamp under Klopp kan måle seg med denne klassikeren. I mitt nabolag så er 7. mai blitt en flaggdag. Vi er flere som tenker likt her i kvartalet, og jeg telte ikke mindre enn fem flagg på balkongene 7. mai 2020. Det er 925 kilometer mellom der jeg bor og Liverpool. Geografi er ubetydelig.

4-0-seieren over Barcelona var på en tirsdag. Kvelden før ble det spilt en meget viktig fotballkamp på Etihad. For våren 2019 kjempet vi på to fronter helt ut, vi var også med i kampen om seriegullet. I tidenes tungvekstduell i Premier League så hadde Manchester City og Liverpool dunket løs på hverandre. Lagene nektet å tape utover våren. Ingen ga seg. Og det siste reelle håpet vi hadde var at Leicester skulle ta poeng mandag 6. mai.

Jeg kom med fly til Manchester denne kvelden. Det var rart å se flomlysene fra Etihad lyse opp da toget rullet forbi. Jeg satt i kupeen og kikket bort på lyset. Og jeg visste at akkurat nå, akkurat der så avgjøres sesongen vår. Vi hadde spilt en fenomenal sesong, men det så ut til å bli nok en nesten-sesong. Trolig ute av Champions League, og mest sannsynlig nummer to i serien hvis Leicester ikke klarte minst uavgjort på Etihad.

Vi var fire menn i kupeen. Men kun en hadde god nok nettilgang til å kunne se kampen på mobil. Så vi satt helt oppe i hverandre og kikket på den lille skjermen. Vi var alle røde. Vi så andreomgangen av Manchester City-Leicester på toget til Liverpool. Stillinga var 0-0 svært lenge. Men da toget rullet inn på Lime Station, så skåret Vincent Kompany.

Dagen etter var det klart for Liverpool-Barcelona.

Noen ganger er det fornuftig å skrive nytt om gamle minner. Mens andre ganger kan det lønne seg å bare å trykke på repeat-knappen og fortelle om minnene med minnenes eget språk.

Dette var det jeg skrev to dager etter at ballgutten Oakley Cannonier tenkte raskere enn en hel verden, og Divock Origi sendte en corner taken quickly opp i krysset. Mens resten av verden stod og sov.

Jeg lar teksten stå uredigert. I minnenes språk er alt lov:

Jeg har vært uten stemme og ord her i snart to dager. Dette var for ekstremt. 4-0. Herregud.

The universe contains a maybe.

På doen på konsertstedet Revolver i Oslo så hadde noen skriblet denne setninga på doveggen. Jeg likte den. Den ga mening. Den har hengt med meg siden. Den har betydd noe i livet mitt.

I alle lover og i all mening i universet er det noe som utfordrer. Kosmos blir utfordret av kaos. Orden av uorden. Livet er ikke bare en endeløs rekke av lovbestemte handlinger. Verden er ikke bare logikk og automatikk og kausalitet. Noen ganger opplever man situasjoner og livsendringer som ikke følger de oppsatte reglene, de vedtatte sannhetene. Alt kan skje.

Selv i vanskelige situasjoner finnes det muligheter. Det finnes en strime av håp. Det finnes alltid et maybe. I alt i livet finnes det et maybe.

Det er ti år siden jeg leste setninga. Etter kampen i går, så dro vi til puben The Church, en ombygd kirke rett ved Anfield. Euforien lå tjukk som tåke over området. Gatene. Husene. Benkene. Alt var fylt av lykke.

Lufta ble fylt av sanger og primalskrik og setninger der syntaksen var bestemt av inntaket av øl og kaoset som rådet inni oss. Politimenn ble kysset. Tiggerne ble overøst med penger. Men der satt vi da. På The Church. I all lykken. I all rusen. Og da dukket setninga opp igjen. The universe contains a maybe. Det som skjedde på Anfield på tirsdag skal normalt sett ikke skje. Kosmos er ikke sånn.

Likevel er det Anfield vi snakker om her. Vi vet hva vi kan få på slike kvelder. Anfield er jo ikke en myte. Fortet er jo ikke et eventyr eller en bibelsk liknelse.

Anfield sluker lag. Anfield spiser lag. Anfield kveler lag. Som en kvelerslange strammer den sakte men sikkert grepet om halsen på hvem enn det skal være. St Etienne. Olympiakos. Manchester City. Roma. West Ham. Chelsea. PSG. Dortmund. Ingen av dem skjønte hva som skjedde før det var for sent. Så vi visste jo at det ikke var umulig. Men denne gangen var det ekstra hardt å være optimist. Det var så mange forhold som talte mot oss, så mange negative forutsetninger. Selv med Anfield i ryggen kunne vel ikke dette gå…

Vi møtte Barcelona. Bare navnet er fryktinngytende. Historien er fryktinngytende. Laget er fryktinngytende. Messi er fryktinngytende.

Vi møtte et uthvilt Barcelona. Mens vi kjempet med nebb og klør på Tyneside på lørdagen, så lå Vidal og Alba og koste seg i boblebad og spiste druer. De lå der og kjente på at spenningen i musklene avtok i det varme vannet. Kanskje de fikk massasje etter badet. Der lå de med frotèhåndklær rundt livet og med olje på leggene. Samtidig kjempet vi mot 50 000 geordiere om poengene i forblåste Nord-England.

Vi hadde skader på sentrale spillere. Hos Barcelona var fringe-spilleren Dembele skadet. Hos oss var Salah, Firmino, Ox og Keita ute. Kamprustne spillere som Origi, Shaqiri og etter hvert Sturridge skulle ut å forsvare våre farger. Barcelona spilte med utprøvede konstellasjoner, vi måtte spille med relativt uprøvede.

Vi starter kampen med et handicap ingen misunte oss. 0-3. Det blir for drøyt rett og slett. Barcelona scorer nesten alltid. Med andre ord var fem mål det antatt påkrevde. Fem. Mirakler skjer. Men fem mål mot Barcelona.

Så har vi kanskje den mest undervurderte forutsetninga av dem alle. Mandag kveld satt laget vårt og så på TV på hotellet. Det er hundre prosent sikkert. De føler de har spilt århundrets sesong, så ender altså alt arbeidet, alt slitet, med at en midtstopper druser til fra 25 meter. Det er 37. gang han forsøker å skyte fra utsiden av 16-meteren i PL. Han har alltid bomma. Aldri scoret. 36 forsøk, 36 bom. Men nå. På det 37. forsøket i den 37. runden, etter rundt 70 minutter, i en kamp som var ganske sjansefattig, så treffer han.

Dette kan knekke alle, dette kan knekke den beste. Den knakk meg i alle fall. Jeg var helt ferdig mandag kveld. Det måtte ha vært ganske lett for spillerne å føle at verden var urettferdig, at den ikke gir, at den bare tar. Det måtte ha vært lett å synes synd på seg selv. Det måtte ha vært ganske lett å føle seg sliten og pumpa. Det kan være lett å ikke være klar til kamp da.

Men på tross av alle disse forutsetningene, så er det jo alltid dette lille maybe. Hadde vi ikke spilt bra i Barcelona? Joda. Kan ikke store ting skje på Anfield? Joda. Kan ikke nye og litt uventede helter bli skapt? Joda.

Jeg hadde venta meg et litt dempa og edruelig Anfield denne gangen. Men der tok jeg skammelig feil. Det var fullstendig elektrisk. Mange lurte på hvilken mottakelse Coutinho og Suarez ville få da navnene deres ble lest opp. Det var det ingen som hørte. For sangen fra tribunene overdøvet George Sephton fullstendig. Men da Suarez stod med ballen, klar til avspark, så var det ingen tvil. Dette skulle ikke bli Luis Suarez sin kveld. Han ble buet ut. Pepet på. Det var kraftfullt og satte standarden. Før det hadde vår egen hymne overdøvet Champions League-hymnen. Noen ganger stopper ikke folk å synge før etter en ti-elleve repetisjoner av refrenget. Som på tirsdag.

Så blåses det i gang.

Etter to minutter har vi takla dem fire ganger. Til full jubel hver gang. Et hvert rødt innkast ble møtt med entusiasme, en takling medførte et kollektivt brøl, en pasning med et heyyyy. På en rød corner tar Robertson og skyver bakhodet til Messi, som svarer med å sette fingeren opp i ansiktet til skotten. Henderson kommer løpende til og fjerner Messi. Ikke kom her og gjør det. Ikke her. Ikke i dag. Full jubel. Andy Robertson-sangen runget fra alle ender av stadion. For det var en sånn kveld. Sangen var overalt. Kop startet, resten fulgte lederen. Tonen var satt.

Så kommer altså det første målet. Som bestilt. Målet som alltid bare vil bli kalt for Håpet. Det var det vi måtte håpe på. En tidlig scoring. Dette er Anfield. Da kan alt skje. Alt. Det er ikke noe maybe over akkurat det.

Så tar Barcelona litt over, vi ligger ekstremt høyt og risikabelt, og høyresiden vår får det tøft i resten av omgangen. Men vi klarer likevel å begrense farene, samtidig som vi produserer noe selv. Mané var på. Origi var på. Dijk var på. Milner var på. Robertson og Henderson gikk begge i bakken. Det gjorde vondt. Det var ikke en eneste tilhenger som ikke kjente at det gjorde litt vondt i våre egne legger og knær også da.

Robertson kommer ikke ut på banen til andre omgang. Enda et våpen var dermed eliminert. Men inn kom et annet. Og for et innhopp han gjorde, Wijnaldum, Den flyvende hollender.

Jeg kan ikke beskrive det som skjer i de siste 40 minuttene av denne fotballkampen. Vi kommer aldri til å glemme det. Aldri. Jeg ble intimt kjent med mange mennesker rundt meg i disse minuttene. Fra skjeggete tyskere til hoderistende nordmenn med tårer i øynene. Dette var uendelig mye større enn fotball. Alle følelsene til alle menneskene på stadion og foran tv-skjermene gikk opp i en høyere enhet. Dette vil vi aldri glemme. La oss holde det så kort. Noen ganger skjer faktisk det utenkelige. The universe contains a maybe.

Minuttene og timene etter kampen er det også vanskelig å beskrive rettferdig. Dette må være et av tidenes mest rettferdige resultater. Ikke bare fordi vi faktisk var bedre enn Barcelona over to kamper, så definitivt. Men også fordi at alle som er knyttet til denne klubben faktisk fortjener å få noe ut av denne himmelske sesongen. Det å ryke på målstreken i både cup og serie når en har spilt så vidunderlig bra som det vi har gjort i år, det er det faktisk ingen rettferdighet i. Jordan Henderson fortjener faktisk å løfte pokalen i Madrid, så enkelt er det.

Det kjennes ganske urettferdig å trekke fram enkeltspillere etter denne kampen, for alle var så glimrende, men siden vi likevel er inne på Henderson. Er det nå noen som mener at denne mannen ikke går i krigen for denne klubben? Er det nå noen som mener at han gjemmer seg i store oppgjør? At han ikke viser seg når det virkelig blir tøft? Måten han pisket denne gjengen fram på i går var uvurderlig. Han og Fabinho var helt ekstreme. Fabinho sine siste ti minutter og tårene hans under YNWA etter kampen er så drøyt. For en kamp han spilte. Han traff på alt. Som han har vokst på ett år.

Ok da, la oss ta hele gjengen. Alisson – for en posisjonering, alle redninger ser lette ut. Trent – en modig frekkhet. Dijk og Matip – klipper. Robertson – for et intervju etter kampen. Milner – taklet med hodet langs gresset, kastet hodet inn i fotballsko, for så mye ville vi vinne denne kvelden. Wijnaldum – Oh herre for en spiller; målene, dragningen, løpskrafta. Shaqiri – løftet seg i løpet av kampen, målgivende. Origi – Everton, Newcastle, Barcelona. Mané – han hadde ingen målpoeng, det er det ingen rettferdighet i.

Til slutt, Jurgen Klopp. Vi stopper der. “This is impossible, but because it`s you, we have a chance.” Grei melding å høre i garderoben før kamp. For en pedagog. Det kommer enten til å bli reist en statue av eller oppkalt en tribuneseksjon etter den mannen når han etter hvert ikke vil være på sidelinja vår lenger. Når han en gang står på en annen linje.

Vi har nå en spillergruppe, en fanskare, en eier og en manager med assistenter som nå er så samstemte at vi tror for alvor igjen. Det har tatt tyskeren litt over tre år. Men vi er der nå. Does the universe contain a maybe? Ja, så definitivt. Jeg vil gå enda lenger – 4-0 var ikke en tilfeldighet. Så da var det vel var et øredøvende maybe da. Et opplagt maybe. Det måtte jo bli sånn.

Sånn føltes det, i dagene etter 7. mai. Flaggdagen 7. mai. Jeg var så heldig å få være tilstede denne kvelden. På Anfield. I kirken. At vi gikk bort og vant hele turneringa noen uker senere, føltes nesten som en parentes. Det føles sånn ennå. Vi hadde opplevd mirakelet i Istanbul. Nå fikk vi oppleve mirakelet på Anfield. 7. mai er vår nasjonaldag.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket