fbpx
gasperini
Foto: Nicolo Campo / Shutterstock.com

Atalanta i dag. City på søndag. Hvilken kamp er viktigst?

Det nærmer seg kampstart i Bergamo. Vi kikker på noen av de viktigste spørsmålene før kampen.

Er festen over for Atalanta?

Forrige sesongs vondeste tap for min egen del – hvis en fjerner alt av Liverpool-tap – var da PSG slo ut Atalanta i kvartfinalen i Champions League. Atalanta og PSG står på hver sin side av hva-synes-jeg-om-andre-klubber-skalaen min. Modige, lille Atalanta som forsøkte å gi menneskene noe fint å tenke på etter alle begravelsene i Bergamo. Kontra nyrike, arrogante PSG med Neymar og Di Maria på laget. Valget var enkelt.

Men PSG vant 2-1, etter to mål helt på slutten. Det var nådeløst og kvalmende.

Og spørsmålet melder seg selvsagt – var dette enden på den fantastiske reisen til manager Gasperini og gjengen hans? Var det så langt og så høyt de klarte å komme? Er syklusen over? Eller har klubben og spillerne enda noen raketter å fyre opp?

Alderen på spillerne taler ikke for at denne Atalanta-utgaven har så mange fester til i seg. Flere av dem er godt over 30. Mange av dem ble jo hentet til klubben i et gigantisk moneyball-prosjekt for noen år siden. Veldig få av spillerne de kjøpte hadde vært en suksess i sine tidligere klubber. Men Atalanta og Gasperini var ikke ute etter navn, de var ute etter konkrete egenskaper. Og det fikk de.

De har reist langt med denne moneyball-filosofien sin. To tredjeplasser på rad i Serie A (husk at klubben aldri har vunnet toppserien i Italia) og en kvartfinale i CL. Men som sagt, kanskje de har reist akkurat så langt som de var i stand til med denne skuta.

De klarte bare uavgjort mot Ajax på hjemmebane sist. De tapte i serien for både Napoli og Sampdoria i oktober.

Er reisen slutt? Er festen over?

Bør laguttaket i dag ta mye hensyn til storkampen på søndag?

På søndag så møter vi Manchester City i ligaen. Toppkampen i årets sesong. De to seriefavorittene.

Vi har en del spillere vi på død og liv ikke vil miste til den kampen. Jeg tenker særlig på Joel Matip og Joe Gomez. Nå har helsa til Gomez vært god den, med unntak av to stygge skader, en i kneet og en i leggen. Men muskulært er det sjelden noe å være redd for med Gomez.

Men det er det i høyeste grad med Matip.

Med tanke på at jeg ikke vil risikere å stille uten Matip mot City på søndag, så bør han ikke starte i kveld. Da bør vi eventuelt risikere å tape i dag. Vi har kontroll i gruppa uansett.

Det gjelder for øvrig på flere plasser. Jeg vil ikke risikere skader på Mané og Salah heller, så kanskje de enda en gang kan spille færre minutter enn normalt i Champions League. Det samme gjelder kanskje sidebackene. På dette stadiet i turneringa er serien langt viktigere.

Jeg ønsker selvsagt å vinne begge kamper, men ikke for enhver pris. En Pyrrhos-seier er kanskje noe av det siste jeg ønsker meg nå. Vel, etter et Pyrrhos-tap da selvsagt.

Klarer vi å utnytte rommene sentralt på overgangene?

Atalanta og Gasperini er innovative. De minner om Leeds, sa Klopp for noen dager siden. Vel, jeg synes de minner mer om Graham Potters Brighton jeg. Eller til og med Chris Wilders Sheffield United.

atalanta
cristiano barni / Shutterstock.com

De spiller i en 3412-formasjon. Men ikke la dere lure av dette. Bevegelsene og plassbyttene er noe av det som preger Atalanta. Det er bevegelser konstant. I angrep minner de mer om 325 for eksempel, med overlappende midtstoppere på kantene i tillegg.

Det gjør de vanskelig å forsvare seg mot. De skåret 98 mål i Serie A i fjor. Jeg kan gjenta det, 98 mål. I Serie A. Den gjerrigste ligaen av de alle. Atalanta er kanskje det minst italienske laget jeg har sett noen gang. Glem alt av risiko-reduksjon og rigide defensive mønstre. Glem Baresi, Maldini, Nesta, Bergomi, Chiellini. Glem alle dem. Atalanta angriper med alt de har. Også midtstoppere.

Men samtidig, Atalanta slapp inn 48 mål i fjorårets serie. Det er med andre ord mulig å skåre på dette laget, og det er særlig på overganger vi kan straffe dem. Og det skjer ofte sentralt.

For Atalanta holder på bredden sin i angrep – konsekvent. De elsker å angripe bredt og snu spillet over på motsatt kant av der spillet foregår. Der Liverpool ofte bare har én spiller på motsatt side i angrep, nesten alltid backen, har Atalanta ofte 2-3 spillere.

Siden de to på topp også liker å bevege seg bredt, så er det sentralt at rommene oppstår hvis vi vinner ball. Her har Atalanta noen få arbeidsmaur som må dekke mye rom. Det er ikke lett. For rommene er kjempestore. Oxlade-Chamberlain ville vært den perfekte spilleren for en slik kamp. Han driver glimrende med ball i beina. Men Jota har noen av de samme egenskapene. Robertson også faktisk.

Uansett hvem vi starter med, vi må utnytte de store rommene sentralt i banen når vi vinner ball.

Hvilken formasjon spiller vi i?

Med så mye krutt som Atalanta har i kanonene sine, så ser jeg for meg at Klopp starter i 433. Selv om vi har mange av de ordinære midtbanespillerne skadet. Hverken Milner eller Thiago trente i går. Keita trente, men har vært skadet i det siste. Han bør kanskje fases inn. Ox og Fabinho er uaktuelle. Begge har skader. Da gjenstår vel bare Jones, Wijnaldum, Henderson og Shaqiri som reelle alternativer i 433.

Eller tør Klopp å satse på 4231? Det må i tilfelle være med ekstremt dype kanter. For vi kan ikke stille med to mann sentralt på midten, i kanal 3 (centre), når mye av spillet til Atalanta foregår i de vertikale kanalene en og to og fire og fem (half spaces og wing).

Taper Klopp i Italia igjen?

Fem ganger har Klopp vært manager for lag som har spilt borte i Italia. Det har endt med fem tap.

Tre ganger mot Napoli. En gang mot Roma, og en gang mot Juventus.

Det er kanskje på tide å bryte trenden?

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket