fbpx

De 25 beste kampene under Klopp: Plass 9 – Penger er ikke alt

Det er fem år siden Jürgen Klopp tok over ansvaret i Liverpool. Vi markerer jubileet med å kåre de 25 beste kampene under Klopp.

I dag har vi kommet fram til plass nummer 9. Det er få ting som er bedre enn å gruse en klubb som er drevet for penger som fattige fremmedarbeidere har blødd for.

9. Manchester City-Liverpool 1-4 november 2015 – Premier League

Everton er vår rival. Manchester United er vår rival. Manchester City derimot er ingen rival, det har de sjelden vært.

Før oppkjøpet i 2008, så hadde klubben kun unntaksvis utfordret oss i ligasammenheng, og utviklinga av klubben siden De Forente Arabiske Emirater kjøpte den, er så fjernt fra fotballens gylne prinsipper at klubben ikke kvalifiserer til å bli omtalt som noens rival.

De er derimot våre konkurrenter. Det er noe annet. Noe mindre nobelt. Noe mindre viktig. Noe mindre genuint.

Likevel er det alltid like gøy å slå dem. Man vinner ikke bare over et lag, man vinner over en hel kultur.

Da jeg var liten, arrangerte vi sykkelløp i gata. For moro. Det var relativt spontant, selv om ryktene ofte spredde seg på skoleplassen. Jeg er vokst opp i blokk, og rundt oss bodde det derfor mange barn. Så det var alltid mange deltakere i løpene. Og vi sykla med det vi hadde.

Jeg hadde arva en gammel sykkel etter søstera mi, et burgunder skipsvrak av en sykkel. Men den hadde to dekk, den hadde en ramme og den hadde et styre. Det fikk duge.

Ved enkelte anledninger var det ikke bare blokkunger med arvede sykler som stilte til start. Det hendte rett som det var at et par rikmannsunger sveipet innom. Dette var i høyeste grad et klassesamfunn. Og det var lite som slo følelsen vi fikk da vi syklet fra disse smijernsguttene i sykkeltraseen rundt blokkene.

De stilte alltid med de dyreste og nyeste sykkelmodellene. Hjulene var smalere, rammene lettere og de nyfriserte guttene holdt seg fast i aerodynamiske bukkestyrer. Følelsen av å sykle fra dem likevel sitter fortsatt i. Det er fine minner.

Det er også ganske lett å trekke linjene mellom disse friserte blårusskandidatene på smale hjul til et lyseblått lag i dagens Premier League.

Jeg elsker å slå Manchester City.

manchester city-liverpool
charnsitr / Shutterstock.com

Noen ganger kjenner jeg mer enn jeg husker. Jeg erindrer noe – svakt. Men jeg husker ikke klart. Manchester City-Liverpool 21. november 2015 er en slik erindring for meg. En fornemmelse av storhet og propagandafotball.

Når jeg nå kikker igjennom høydepunktene fra kampen, så slår det meg hvor rasende morsom og åpen denne kampen var. Det ble skapt sjanser og situasjoner konstant. Det var to lag som ville angripe. Hele tida.

Så det ble spill og motspill gjennom 90 minutter, og det mest overraskende er faktisk resultatet. At denne kampen kun endte med fem mål er et under.

Kampen ble spilt få uker etter at vi hadde slått Chelsea 3-1 på Stamford Bridge, da vi for alvor hadde begynt å tro på Jürgen Klopps ord. For å slå de regjerende seriemesterne på deres egen arena var et statement. Klopp hadde kommet for å revolusjonere byen og laget.

Dette inntrykket ble ytterligere styrket på Etihad kort tid etter.

Når jeg ser igjennom høydepunktene i dag, så synes jeg synd på de journalistene som den gang måtte skrive referat fra kampen. Hvordan i himmelens navn holde seg innenfor det antall ord redaktøren hadde satt som grense? Det var så mange øyeblikk å skrive om, så mange vinkler å velge, så mye propaganda å spre.

For dette var i sannhet en gave til fotballen.

Det å slå City er en fryd. Det å slå de på bortebane er en sann glede. Det å slå de med 4-1 på bortebane er en lykke. For å slå City er som å slå smijernsguttene med bukkestyrer. Det er som å beseire en kultur. En ukultur. Sånt gir ekstra mening i tilværelsen.

Kampen hadde som sagt det meste. Ikke bare symbolsk. Men også målt i spill, mål og sjanser. Det var en heseblesende fotballkamp.

Det begynner med en uheldig Mangala som spiller ballen i eget mål, det forsetter med samspill mellom brasilianerne Firmino og Coutinho som gir to nye scoringer (det siste etter et nydelig hælspark av Emre Can), og det hele avsluttes med volleyen til Martin Skrtel.

Det var rett og slett en fin dag for fotball. Det var en usedvanlig innholdsrik og morsom fotballkamp, med et leksikon av tekniske detaljer. Og enda morsommere var det at de røde vant, og at de blå igjen måtte mase på pappa om å få kjøpe en ny sykkel.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket