fbpx
liverpool-manchester City
Foto: Reuters/Carl Recine/File Photo/NTB

De 25 beste kampene under Klopp: Plass 11 – Da Liverpool ble omgjort til en en krigssone

Noen kamper går inn i historiebøkene på grunn av spillet. Noen kamper går inn i historiebøkene på grunn av resultatet. Noen kamper går inn i historiebøkene på grunn av rammen rundt. Plass nummer 11 hadde alle disse ingrediensene.

11. Liverpool-Manchester City 3-0 april 2018 – Champions League

Noe av det kjekkeste med sport er hvordan noe bygger seg opp. Når noe sakte men sikkert reiser seg, tiltar i styrke, øker i intensitet. I april 2018 skjønte alle at noe var på gang. Virkelig var på gang.

Borte var fadesen på Wembley mot Tottenham i oktober 2017. Vi hadde gått ubeseirede i ligaen fra slutten av oktober til slutten av av januar. Utover våren spilte vi også mange vidunderlige fotballkamper. Åpne og romantiske fotballkamper.

Og enda bedre, de fineste kampene for sesongen gjenstod. En av dem var kvartfinalen mot Manchester City på Anfield.

Opptakten var spektakulær. I ukevis hadde byen gjort seg klar. Fansen hadde kjøpt inn bluss, stammefølelsen hadde kommet krypende. Det var oss mot dem. Det var nå det gjaldt.

Da den blå spillerbussen fra Manchester City nærmet seg Anfield, kokte det. Det var som en krigssone. Bussen kjørte rett inn i en krigssone. Røyk fylte gatene. Hvordan bussjåføren så noe i det hele tatt, forstår jeg ennå ikke. Himmelen var rød. Veien var omkranset av mennesker. Kledd i rødt. Som forbannet bussen på sin vei mot stadion. Politiet forsøkte, nesten forgjeves kan man hevde, å kontrollere massene. Men budskapet var klart – velkommen til helvete!

Det kokte over for noen. For noen holdt det ikke med bluss, bannskap og forbannelser. Noen kastet sågar plastflasker og etter hvert bokser på bussen.

Det finnes en videoer som viser scenene sett fra bussen. Hvordan velkomsten så ut for City-spillerne. De var livredde. De var likbleke. De så røyken gjennom rutene. De hørte sangen og det verbale hatet. Og de hørte alle flaskene og boksene som traff bussen. Den ble regelrett pepra. Det var skremmende.

Jeg hatet at en Kopparberg-boks gjorde skade på bussen, og selvsagt var kastinga i overkant, men jeg må likevel innrømme det – jeg elsket stemninga. Den var genuin, den var spontan og den var skapt av fansen. (Ikke av klubborganisasjonen selv, som City svarte med i returoppgjøret seks dager senere. Der den røde fansen hadde skapt en orkan, så fikk blårussen på Etihad i stand en flau bris.)

Den elektriske stemninga smittet over på banen.

I løpet av et drøyt kvarter smalt vi inn tre mål mot paralyserte City-spillere. Spillere som ikke ante hva som traff dem før kampen, og som definitivt ikke ante hva som traff dem nå, i kampen. Den røde fansen visste derimot hva som foregikk. De hadde opplevd en europacupkveld på Anfield før. Her tas det ingen fanger.

Mo Salah ble servert på sølvfat av Firmino på en overgang, og etter 12 minutter stod det 1-0. Nok en gang hadde Pep havnet under på Anfield.

Åtte minutter senere, mens Manchester City fortsatt slikket sårene, slo vi til igjen. Som et rovdyr som luktet blod, som ante svakhet. Alex Oxlade-Chamberlain dunket inn 2-0 på et skudd fra tjue meter. På tribunen runget den nye supporterfavoritten – Allez Allez Allez. Det var ikke bare på Anfield at man kunne høre denne monsterversjonen av en fotballsang. Man hørte den på puber over hele verden. Man hørte den i gatene. Man hørte den i hjemmene. Man hørte den overalt.

Ti minutter etter fyrer vi av det siste røde blusset for kvelden. Citys ambisiøse midtstopper Otamendi tenkte at det var en god idé å drible seg gjennom pressleddene til hjemmelaget. Det skulle straffe seg. Vi rappet ballen – selvsagt – sendte den ut til Salah, som etter hvert fant Mané med et buet innlegg som duppet perfekt ned på senegaleserens hode. 3-0. Vi hadde spilt i en halv time. We´ve conquered all of Europe, We´re never gonna stop…

I andre omgang forsvarte vi oss klokt og tappert. Det endte 3-0. Vi hadde sett enda en legendarisk europacupkamp i flomlyset på Anfield.

Semifinalen var ikke langt unna nå. Vi måtte bare avgjøre kvartfinalen på Etihad først. Noe vi klarte greit, vi vant den kvartfinalen også, og gikk videre med 5-1 sammenlagt. Vi hadde slått ut favoritten i turneringa, det mange kalte verdens beste lag, med 5-1. Det var helt fortjent også.

I semifinalen venta Roma. Nok en europacupkamp på Anfield lå noen uker unna. Jeg hadde allerede sikret meg flybilletter og varmet opp sangstemmen. Vi hadde allerede begynt å glede oss. Stammen var klar.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket