fbpx
Foto: Shaun Botterill/Pool via AP/NTB

Strøtanker på glattisen – et uhøytidelig skråblikk på runde 2

Andre runde i Premier League ble avsluttet i går. Noen fortjener heder, noen fortjener spanskrøret.

Gull: Premier League

44 mål på 10 kamper. Verdens morsomste serie leverer igjen. Aldri har det vært scoret flere mål på en runde siden Premier League gikk over til 20 lag i serien. 4,4 mål per kamp.

Runden kickstartet med Everton hjemme mot nyopprykkede West Bromwich. Kampen tok fyr med en gang, og det endte til slutt med 5-2. Litt av en start på helga.

Deretter fulgte opprykkslagene Leeds-Fulham. Leeds så ut til å surfe det i land på 4-1, Rekdal kom seg på twitter og greier. Men så kom Aleksandar Mitrovic inn, og det endte 4-3. Fortsetter Leeds på denne galeien, ender de til slutt med en målforskjell på 133-133. Slikt forplikter skal vite.

Runden fortsatte med fire mål i Manchester, heldigvis få til hjemmelaget, sju mål i Southampton, seks mål i Leicester og endte til slutt med fire mål i Wolverhampton. Liverpool dro faktisk snittet ned med sin edruelige 2-0-seier.

Sølv: Son Heung-Min

Det så lenge mørkt ut for Tottenham. Med null poeng og generell søvndyssende fotball i første runde, havnet de også under på Englands sørkyst etter nok en Danny Ings-scoring. Men så våknet han. Sør-koreanske Son. Med god hjelp av en litt overraskende tilrettelegger i Harry Kane snudde Son kampen. Han scorte fire mål på rad, og Mourinho måtte stryke ut deler av kjefte-på-spillerne-etter-kampen-talen sin. Harry Kane assisterte på alle fire.

Jeg føler at Tottenham er en klubb som går på line for tida. De kan komme seg over til den andre siden, men snubler de, er det langt ned. Det kan gjøre vondt.

Klarer laget og Mourinho å dra inn noen seire i starten, så kan de flyte på en medgangsbølge lenge. Men hvis de ryker i for mange kamper utover høsten, så kan mismotet ta klubben. Se for dere en november med tap for klubber som Fulham og Newcastle, enorm stadiongjeld og tomme tribuner, en skadet, men fortsatt golfspillende Gareth Bale, interne stridigheter i troppen og en potte sur og livstrøtt Jose Mourinho lett nedsunket i managerstolen.

Da vil høstregnet over London føles ekstra vått.

Bronse: Thiago

For en debut det var. La oss bare glemme at han fikk gunstige arbeidsvilkår for et øyeblikk. Han så ut som en diamant. En polert diamant. Han strødde om seg med pasninger som brevmaskinene på Posten. Sålemottak og blindpasninger var som små kunstverk. 10 langpasninger fant rett adressat. I tillegg så alt så naturlig ut. Han var på Stamford Bridge, men spilte likevel på hjemmebane.

Liverpool har aldri tidligere kjøpt en stjerne av dette formatet før. I hvert fall ikke i Premier League-æraen. Hele lørdagen gikk jeg og sang på den nye og besettende Thiago Alcantara-sangen. Uansett hva jeg gjorde. Vasket golvet, spiste frokost, hørte på musikk (ja, til og med da), leste avisa. Ok, den er både enkel og litt cheezy, men alt trenger ikke å være Scorsese og Beethoven.

Nedrykk: Martin Atkinson

Sist helg berømmet jeg dommer Jonathan Moss og hans bruk av monitor på sidelinja. Men hva hjelper monitor når det er Martin Atkinson som bruker teknologien.

Straffen som Crystal Palace fikk mot Manchester United skjærer i et fotballhjerte. Når man også vet at undertegnede er like glad i United som Trump er glad i femårsplaner og Gulag-arkipelet, så skjønner man alvoret. Det der kan simpelthen ikke kvalifisere til straffe.

Palace-angriperen skyter ballen opp i handa til Lindelöf på et par meter avstand. Lindelöf har handa i en helt naturlig posisjon.

Ikke bare bryter Atkinson med common sense, han bryter også med det som virket å være de nye retningslinjene for fortolkningen av hands-regelen i England.

Når Manchester United i tillegg ble hardt straffet da Crystal Palace fikk ta straffen på nytt, fordi de Gea stod tre millimeter for langt ut, så døde fotballen litt. Uansett hvor mye vondt jeg ønsker klubben og Solskjær.

United-fansen gikk berserk. Det er helt forståelig. På tross av karma. VAR-teknologien fikk kjørt seg i sosiale medier. Men det er jo ikke VAR sin skyld dette. Hvis en ravende full lege leker seg med skalpellen, så er det vel ikke skalpellens skyld at det snittes galt. Nei, Martin Atkinson, dette får du ta på din kappe. Ikke drikk før kamp.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket