fbpx
football fans

– Lindelöf har vært like nyttig som Stephen Hawkings tredemølle!

Jeg tror jeg har sadistiske tendenser. Jeg nyter andres smerte.

Vel, før dette blir et tema for Peder Kjøs, så skylder jeg dere å gjøre oppmerksom på at dette bare gjelder fotball. Ellers er jeg snill som et lam. Jeg prøver iallfall. Jeg hilser på postbudet. Ringer hjem til foreldre på ukentlig basis. Sier ha det bra til mannen i kassa på Kiwi.

Jeg anser meg selv som både hensynsfull og forståelsesfull. Men så har vi dette ene området da, der jeg blir forvandlet til en liten sadist. For det er få ting jeg finner mer tilfredsstillende etter at klubber som Manchester City, Manchester United, Chelsea eller Arsenal ryker på et tap, som å velte meg i deres sinne, frustrasjon og kollektive depresjon. Jeg simpelthen elsker det.

Hvis Arsenal taper, så er det rett inn på Arsenal Fan TV.

Hvis Manchester City taper, så er det rett inn på Blue Moon.

Og hvis jeg er så heldig at Manchester United taper, så bærer det rett inn på ikke mindre enn to steder, meningsplattformen Red Café og youtube-kanalen til Mark Goldbridge.

Finnes det et bedre tidsfordriv enn dette? Å høre, se og lese hvor forbanna og sure rivaliserende fans er. Det er jo en sann nytelse. Jeg har til og med poppet popcorn når anledningen byr seg. Er jeg i det riktig sadistiske hjørne, så blir det kake.

Arsenal Fan Tv har et enkelt konsept. Ta med deg en mikrofon og kamera og intervju fans på vei ut av stadion. Nå er konseptet noe utvannet på grunn av covid-19, men sinte fans er like sinte i sofaen hjemme som utenfor Emirates. Det er tvers igjennom fornøyelig når voksne mennesker kaster seg som ulver over mikrofonen og går helt nuclear.

Det formelig fråder av dem. “Han skal ut, og han skal ut, og han er er dust, og han er evneveik, og han har koldbrann i beinet, og han er a fucking cunt.” Familiefedre og revisorer – for det er ordinære folk disse intervjuobjektene – står altså og hevder at Xhaka spiller med proteser og at Emery er blottet for evner og en fuckings cunt. Så er det å tusle hjem og gå på jobben dagen etter. Klart det, jeg har rantet ferdig nå. Jeg har gitt mitt bidrag til verden. Jeg har foretatt meg noe.

Ikke kom å si at det ikke er litt gøy. Det bor en sadist i oss alle. Til og med i de som er så snille og empatiske at de sier unnskyld til dørstokken når de tråkker på den. I tillegg speiles jo Liverpool sin suksess i andres nederlag og ydmykelse. Den enes død, den andres brød osv.

Red Café og Blue Moon er de mest frekventerte forumene for United- og City-fans. Der skrives det ti innlegg i minuttet, og etter et tap, intensiveres oppgulpet. Det er så mye agg som skal ut. Det er så mye gjødsel å spre. Det er verdt litt popcorn og cola det? Særlig når Liverpool for en gangs skyld er på en historisk Premier League high. Spite never sleeps.

Mark Goldbridge er et kapittel for seg. Manchester United-tilhenger på sin hals. Han startet en youtube-kanal for noen år siden. Her er konseptet enda enklere enn AFTV. Mark Goldbridge sitter i en stol. Mark Goldbridge ser på kamp. Mark Goldbridge kommenterer kampen og kjører på med en “analyse” etter kampen.

Når vi nå vet at Manchester United ikke har vunnet serien på åtte år, og at Goldbridge er helt tøylesløs, fullstendig uten grenser, så blir det hele et vidunderlig spetakkel. Mark Goldbridge er sin egen redaktør, og takk herren for det.

For si hva du vil om konseptet med sinte og frustrerte fotball-tilhengere, flere av dem lett medisinert med Prozac – i nøden og fortapelsen fødes også mye god humor. For jeg liker ikke disse fan-kanalene bare for å se at andre lider, det er også en verden av komikk som skapes. Overskriften i denne teksten er for eksempel et Mark Goldbridge-sitat. Kringkastet rett etter at Manchester United tapte mot Crystal Palace på Old Trafford på lørdag. En metafor som kun oppgitte og dypt frustrerte menn kan lire av seg i stundens alvor.

Så sitter jeg der og humrer for meg selv. Sender en screenshot av de mest hysteriske meldingene til likesinnede. Så ler vi sammen. Og om vi ikke alltid ler, så nyter vi det. Det må være lov.

For bak ordene skjuler det seg en smerte som tross alt ikke er farlig. Fotballen er tross alt bare en ventil. En måte å kanalisere ut den mer eksistensielle lidelsen på. I små drypp. Drypp som er til å leve med.

De fleste kommer seg ovenpå igjen. For neste uke er det atter en kamp. Kanskje Xhaka kan ha byttet ut protesene til da?

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

One Response

Legg inn en kommentar

Shopping Basket