fbpx
origi champions league finale
Foto: Vitalii Vitleo / Shutterstock.com
Man skal ikke diskutere mye med Liverpool-supportere før utålmodighet med squad players – stallspillere – kommer til syne. Var røde fans mer tålmodige med de nest beste før?

Enhver klubb har dem: Spillerne som spiller innimellom. De som kommer inn på slutten av kampene for å avlaste stjernene. De som starter cup-kampene. De som blir viktige i perioder med stor kampbelastning eller ved skader og suspensjoner, av og til i posisjoner som ikke er deres aller beste. De som har flere innbytter enn kamper fra start og som sjelden får spilt seg varm i den røde trøya gjennom en sammenhengende kamprekke.

Helt for en uke

Noen ganger blir de helter, som Divock Origi i Champions League-kampen mot Barcelona 7. mai 2019. Men oftest – eller i hvert fall oftere enn før – stemples de som «ikke gode nok»: Spillere som bør erstattes. Spillere som bør byttes ut med noe bedre. Origis scoring etter Trent Alexander-Arnolds lure corner ga belgieren noen dagers pause. Deretter handlet det igjen om at han burde avløses av noe bedre. De dristigste snakket høyt om Mbappé.

Dilemmaet for enhver klubb er imidlertid at spillerne det er snakk om faktisk er ganske gode, og at de som er enda bedre kanskje ikke har lyst til å komme til en klubb der det er veldig vanskelig å erobre noen plass som gir fast førstelagsspill.

Supportere er ofte for utålmodige til å tenke på slik.

Superreserven

19-8, 30-5, 42-15, 10-3, 26-13, 16-7, 0-0, 11-4. Totalt 154 kamper-55 mål på åtte sesonger mellom 1975 og 1983. «Superreserven» David Fairclough debuterte som 18-åring og forlot klubben som 25-åring. Av de 154 kampene han fikk kom 61 fra benken. Han spilte for få kamper i 82/83 til å kunne få noen ligamester-medalje og han ble utelatt fra kamptroppene som vant ligacupen to år på rad i samme periode. Men han ble elsket og han huskes som noe helt spesielt; som en av legendene.

Origi står nå med 140-34 for Liverpool, på fem sesonger. En litt svakere målratio enn Faircloughs, men med noen like avgjørende scoringer på CV’en. Det er likevel et hav av forskjell på statusen til de to spillerne.

Origis stats er likevel bedre enn Ryan Babels (146-22) og ganske på linje med supporterfavoritten Luis Garcias (122-30) – men uten å spille i nærheten av like mange spilleminutter. Hvorfor selge Origi etter fem sesonger når Fairclough fikk åtte?

Og egentlig: Hvorfor selge en slik spiller når det alltid vil komme en ny, av samme type?

David N’gog hadde en lignende rolle frem til 2011. Da han ble solgt, ankom Craig Bellamy, Fabio Borini, Iago Aspas og Rickie Lambert. I tur og orden inntok de innbytterbenken og reserverollen, før de i neste omgang overlot plassen til etterfølgeren. Til og med «Gud», Robbie Fowler, vendte i sin tid tilbake for å gjøre denne type jobb for klubben. Sist gang Liverpool vant serien fantes en israelsk angriper som het Ronny Rosenthal. Det var altså ikke annerledes den gangen.

De stadige utskiftningene har sjelden løftet lagets prestasjoner og man kan spørre om klubben like gjerne kunne slått seg til ro med en større kontinuitet.

Alltid på banen, men aldri fast

Av spillerne i dagens Liverpool-stall er det få som byttes inn og ut like mye som Oxlade-Chamberlain. Den tidligere Arsenal-spilleren har heller ikke noen plass han kan kalle sin. I stedet dekker han de behov som måtte finnes – enten det er sentralt på midtbanen eller et sted i angrepet. Litt som James Milner, bare i litt andre posisjoner.

oxlade-chamberlain
Vlad1988 / Shutterstock.com

Dette har gitt Ox mange kamper. Han var på banen i 42 av kampene i debutsesongen og i 43 forrige sesong. Mellom disse var han borte et helt år med skade. I sommer diskuterte supporterne om det var nødvendig å ha med spilleren videre. Var han ikke den på midten vi enklest kunne kvitte oss med? Den diskusjonen startet bare noen få uker etter at en annen squad player, Adam Lallana, hadde forlatt klubben.

Hvis vi igjen hopper tilbake til åttitallet treffer vi Jan Mølby – en av klubblegendene fra den tiden. En spiller som mange setter opp på sitt Liverpool-drømmelag gjennom tidene. Han som scoret straffer og som strødde baller fra midtsirkelen. Men tiden har visket bort hukommelse og facts. Få tenker i dag over at Mølby bare hadde én virkelig toppsesong, 1985/86 (58-21). Sesongen etter var for så vidt også ganske bra, men deretter mistet Mølby plassen på laget.

Ronnie Whelan ble flyttet inn fra vingen til den sentrale midtbanen, og dansken fikk en tilværelse der han enten var reserve eller fikk spille litt i forsvaret. Jan Mølby spilte bare 37 ligakamper i løpet av de tre sesongene mellom 1987 og 1990, og bare 35 mellom 1992 og 1996, da han forlot Liverpool. Det sies han spilte strålende da han fikk muligheten, men danskens ettermæle er nok blitt større enn rollen han faktisk hadde.

Bare tiden vil vise om noen av dagens reserver vil få samme kultstatus i tiårene som kommer. Vladimir Smicer spilte for eksempel sjelden flere enn 20 seriekamper pr. sesong i de seks årene han var i Liverpool, og han scoret 3-2-målet i mesterligafinalen i Istanbul i 2005, men i dag er det få som husker den sympatiske tsjekkeren for noe mer.

Den kjedelige kontinuiteten

Det betyr ikke at Jan Mølby eller David Fairclough hverken var gode eller nyttige. Konklusjonen er vel heller at de var helt nødvendige. Akkurat slik mange andre squad players er det: De som bare var uheldige med timingen, eller er litt mindre gode enn de beste, eller som ikke passer helt inn i det som er lagets hovedsakelige spillemåte. De som er plan B, hvis plan A ikke funker. De som rett og slett må være der, for å avlaste, dekke opp vakanser, og som uansett må være gode nok, rutinerte nok og godt integrert i alt laget ellers gjør.

Å kjøpe nytt er selvsagt nødvendig, men rutine og kontinuitet i bredden kan også være veien til trofeer. Ikke sjelden finnes også en verdi som trenerne ser, men som ikke synes utenfra: Enkeltspilleres betydning i spillergruppa, i garderoben og på treningsfeltet. Klopps omtaler av Adam Lallana kan trekkes frem som bare ett av mange eksempler.

Det ville ikke vært noen vits i å bytte David Fairclough ut med «noe bedre», dersom Dalglish og Rush uansett skulle spille. Og det hadde vært dumt å kvitte seg med Mølby fordi McMahon og Whelan ble førstevalg på midten, for i 1991/92 fikk dansken plutselig 40 kamper på banen igjen og startet 38 av dem.

De samme refleksjonene kan gjerne gjøres om moderne tiders stallspillere. Ble vi egentlig bedre av å selge Riise og kjøpe Dossena, når det var Insua som skulle bli venstrebacken vår? Og hvorfor selge Divock Origi hvis vi ender opp med en ny N’gog eller Bellamy?

Men kontinuitet er “kjedelig” i en mediedrevet verden der transfers vitner om handlekraft og nyanskaffelser er symbolet på ambisjoner.

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket