fbpx
jubel
Foto: Vitalii Vitleo / Shutterstock.com

Jeg håper spillerne er mer klar til sesongstart enn meg

Jeg kikker ut vinduet. Det regner. Fjellene ligger skjult bak et tett skylag. Høstvindene setter trærne i bevegelse. På min kant av landet har bladene allerede begynt å gulne.

Premier League burde jo ha vært i gang for lang tid siden. Men likevel føler jeg at seriestarten kommer for tidlig.

Vi er i utakt med tida.

Jeg vet ikke om det bare er meg. Kanskje jeg bare er litt sliten. På grensa til nummen. Vi har levd i komprimert tid så lenge nå. Som om seks år har presset seg inn på seks måneder. Mye skal få plass.

Kanskje du er langt mer klar for Premier League enn meg. Kanskje du er like forventningsfull og spent som vanlig før en ny Premier League sesong. Kanskje jeg bare er litt atypisk.

Men når jeg er innom mitt vanlige Liverpool chatteforum, så ser jeg at jeg ikke er alene. Aktiviteten er lavere, innleggene færre, entusiasmen mindre.

Ventetida har rett og slett vært for kort. Jeg har ikke fått tid til å glede meg.

Normalt er serien ferdigspilt i slutten av mai. Så kommer juni og ferietid. Fritidsbåter fyller fjordene. Elever stormer lykkelige ut av skolene. Fedrene studerer fergetider og setter opp skjema med reiselogistikk. Mødrene kjøper inn nødvendige medisiner og trekker ut ledningene. Sykkelrytterne flyter fram mellom franske solsikker og alpine fjell. Det er ventetid. Behagelig tid. Langsom tid.

Man følger med på transferrykter og ser bilder av spillerne fra Aruba og Seychellene på sosiale medier. Sakte men sikkert bygger det seg opp. Spenninga. Forventningene. Men tida er fortsatt langsom.

Så kommer august. Det hele akselererer. Livet øker hastigheten. Man er tilbake på jobb. Ungene begynner å kjede seg, langvarig lediggang er utfordrende i alle aldre. Treningskampene er ferdig. En uke igjen. Herregud som det sitrer. Familiefedrene har sluttet å studere fergetider. Nå studerer de terminliste og lager andre logistikkskjema. “Ok, så vi skal gifte oss, sier du? Hva med siste helga i april, da?” Han vet noe hun ikke vet. Liverpool har mandagskamp. Unnskyld for stereotypien her. I noen forhold er det kvinnen som faktisk har terminlista i hodet.

Så smeller det. Som barn har vi ventet. Men der barna venter på julegaver, nyttårsraketter og 17. mai, har vi ventet på at dommeren putter fløyta si i munnen og blåser. Lite er vakrere enn det første fløytestøtet. Det er vår 17. mai-fløyte. Det er våre nyttårsraketter.

Men sånn har det ikke vært i år. Jeg har ikke hatt tid til å vente. Tid til å bygge opp spenning og forventninger. Forrige sesong er jo akkurat slutt.

Ute regner det fortsatt. Det er fortsatt tåke på fjellene. Trærne svaier ennå. På TV ruller reprise av gårsdagens Tour de France forbi. Men følelsen av Kaggestad og Paasche er en annen i år. Bleknet og høstlig. Tida er en annen.

Men følelsen vil komme tilbake. Det er jeg helt sikker på. Kanskje den kommer allerede i dag. Som en eksplosjon. Kanskje jeg bare trenger at Michael Oliver blåser det hele i gang på Anfield om noen timer. Jeg håper uansett at laget lever i en annen virkelighet enn min. Det gjør de sikkert. De er jo kjent for å være The Mentality Monsters.

Lykke til alle røde, og up the reds!

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket