fbpx
drakt 7

Det ikoniske 7-tallet og hvordan én spiller tok en uslåelig rekord

Ingen andre klubber har brukt trøye nummer syv som Liverpool. Årsaken er så enkel og banal at du blir irritert når du får høre den. Bli med på en reise i Liverpools kaotiske trøyehistorie.

La oss ikke gå for langt tilbake. La oss nøye oss med å starte i de årene hvor forsvarsfireren ble vanlig. I England betydde det at høyrebacken fikk 2-tallet på ryggen, mens venstrebacken ble nummer 3. Midtstopperne fikk stort sett trøye nummer 5 og 6, mens den defensive midtbanespilleren fikk utdelt 4er-trøya.

Da moderne tider kom, og spillere fikk faste trøyenummere, endret jo dette seg. Men i «halvgamle dager» viste trøyenummeret hvor du spilte på banen.

Tradisjonene som bestemte hvilke trøyenumre som tilhørte hvilke posisjoner på banen var ulike fra land til land og fra verdensdel til verdensdel, men det er en annen historie. La oss holde oss til England.

De engelske «reglene»

I en tid hvor 4-4-2 bygde på 4-3-3 og hadde røtter tilbake i eldre, helt andre formasjoner, var nummer 9 et spiss-nummer. Venstrevingen var 11 og høyrevingen var 7. Ferdig snakka!

Denne tradisjonen er ivaretatt av det engelske landslaget helt inn i våre dager: Da Steven Gerrard avsluttet landslagskarrieren sin som bakerste mann på midtbanen, hadde han 4-tallet på ryggen, slik Steve McMahon, David Batty, Carlton Palmer, Paul Ince, Scott Parker og Michael Carrick hadde det gjort det før ham.

Nummer 7

Men i Liverpool har nummer 7 som regel vært et nummer for de berømte spissene, de som var den andre spissen i en spissduo: Kevin Keegan etablerte tradisjonen. Kenny Dalglish overtok. Gjennom nesten 20 år spilte legendene med 7 på ryggen og skapte klubbhistorie.

keegan
catwalker / Shutterstock.com

Peter Beardsley var det neste store navnet – og Luis Suarez fikk den berømte trøya etter at andre spisser hadde hatt den i mellomtiden: Robbie Keane og Nigel Clough. Danny Ings ønsket ikke presset det ikoniske nummeret ville gi ham, så han valgte noe helt annet – 28!

Noen unntak fra spiss-tradisjonen finnes, men tradisjonelt er det liten tvil om hva nummer 7 står for i Liverpool FC.

Hvorfor?

Hvorfor ikke gi nummer 9 til Keegan, eventuelt 10 slik at spissmakkeren John Toshack kunne ha 9’er-trøya. Og slik at King Kenny kunne arve 10-eren og være den opplagte playmakeren bak og ved siden av Ian Rush? Slik Beardsley kunne ha vært det for John Aldridge, og slik McManaman kunne vært det samme for Robbie Fowler. Også Luis Suarez fikk 7-tallet på ryggen, som alle de andre.

Så – hvorfor?

Høyrevingen Keegan

For å finne svaret må vi gå tilbake i tid, til unge Kevin Keegans tid før han gikk til Liverpool – fra vesle Scunthorpe, for £35.000. Han var 19-20 år den gangen, lille Kevin, men han hadde likevel rukket å spille 141 kamper for klubben sin – i engelsk fotballs 4. divisjon. Tenk det! Liverpool kjøpte fra 4. divisjon og plasserer unggutten rett inn på laget. Hva hadde vel supportere og media ment i dag, hvis noe lignende hadde skjedd?!

Men det er en annen historie. Dette skulle handle om trøyenummeret og om hvorfor tradisjonen om nr. 7 ble skapt. Og begrunnelsen er altså akkurat så enkel og banal som det ble lovet innledningsvis: Kevin Keegan spilte egentlig på høyresiden av midtbanen! Og siden høyrekanten på midtbanen hadde nummer 7 på ryggen i engelsk fotball den gangen, var det denne trøya Keegan fikk da han etablerte seg som Liverpool-spiller.

Kevin Keegan debuterte 14. august 1971 og ble raskt omskolert til spiss av manager Bill Shankly. Han fikk fortsette å spille med 7-tallet på ryggen og en tradisjon var født.

Scouser-kaos

Egentlig er bruken av trøyenumre i Liverpool FC et vakkert kaos av regelbrudd og mangel på konformitet. Men så har da heller aldri scouserne gått helt i takt med all engelsk konservatisme og konformitet.

La oss derfor hoppe tilbake i tid, til 16. september 1990, og en kamp mot Manchester United. Bruce Grobbelaar (1) sto i mål, det er ute på banen alt det rare skjer.

I denne kampen er det bare keeperen og tre utespillere som følger «reglene»: Midtstopper Gary Gillespie hadde nummer 6 på ryggen, venstreback David Burrows hadde 3er-trøya, mens spissen Ian Rush ganske riktig var nummer 9. La oss se på resten.

Nummer 2: Midtstopper (Glenn Hysén)

Trøye nummer 2 hadde vært en høyreback-trøye også i Liverpool helt frem til 1985/86. Phil Neal, Steve Nicol og Sammy Lee brukte den. Men så fikk Gary Gillespie utdelt trøyenummeret og forvandlet det til et midtstopper-nummer. Nå hadde Glen Hysén trøya, også han i midtforsvaret.

Stopperen Stephane Henchoz hadde også 2 på ryggen lenge, inntil Glen Johnson og Nathaniel Clyne tok det tilbake til høyreback-plassen igjen. Nummeret er for tiden ledig og mange har spurt hvorfor ikke Trent Alexander-Arnold får det.

Nummer 4: Høyreback (Steve Nicol)

I engelsk 4-4-2 var numrene 4 og 8 vanligvis sentral midtbane, men Liverpool var blant klubbene som lot 4er-trøya tilhøre midtforsvaret. Tommy Smith var f.eks. nummer 4 inntil Phil Thompson arvet nummeret.

Steve Nicol var enten 2 eller 8 gjennom åttitallet, litt avhengig av om han spilte høyreback eller høyre midtbane. Men på et tidspunkt ble laguttaket slik at Nicol fikk trøye nummer 4, og etter storspill og scoring borte mot Arsenal beholdt han den. Mot Manchester United 16. september 1990 spilte Nicol høyreback og vipps hadde Liverpools høyreback plutselig 4 på ryggen.

Nummer 5: Sentral midtbane (Ronnie Whelan)

På syttitallet var altså 4 og 5 de faste numrene i Liverpools midtforsvar, der Tommy Smith og Larry Lloyd hadde regjert. Da Lloyd ble solgt, ønsket Bill Shankly å flytte den tekniske og pasningssikre Emlyn Hughes ned på stopperplass. Emlyn Hughes hadde spilt litt venstreback, men hadde etablert seg som midtbanespiller med 6 på ryggen.

Hughes beholdt trøyenummeret når han skiftet posisjon. På midtbanen fikk i stedet Peter Cormack trøye nummer 5 og dermed ble 5er-trøya en midtbanetrøye i Liverpool. Både Ray Kennedy og Ronnie Whelan arvet trøya da de i tur og orden ble flyttet inn fra vingen. I årene som fulgte var Whelan Liverpools faste nummer 5 og han fikk et nært forhold til denne trøya.

De siste sesongene har Wijnaldum re-etablert trøyenummeret på sentral midtbane, etter at det i flere år har vært brukt av en midtstopper, f.eks. Daniel Agger.

wijnaldum dalglish
berm_teerawat / Shutterstock.com

Nummer 8: Høyreving (Ray Houghton)

Et klassisk indreløpernummer i England, men i Liverpool spilte Brian Hall høyreving med 8 på ryggen allerede i 1970. Craig Johnston og Sammy Lee fulgte opp tradisjonen og det ville vært naturlig at Ray Houghton fikk samme nummer fast. Men så greit gikk det ikke.

På den tiden var det et knippe spillere som hadde «sine» trøyer. Hysén var 2, Nicol var 4, Whelan 5, Beardsley 7, Rush 9 og McMahon 11 (merkelig nok, men det kommer vi tilbake til). Resten av spillerne måtte dele på det gjenværende.

Houghton hadde ofte 8er-trøya, men spilte fortløpende med 7, 8, 9, 10, 12 og 14, avhengig av om han spilte fra start, om noen av de faste ikke skulle spille fra start, eller om han startet som reserve. Husk at på denne tiden hadde bare startelleveren og innbytterne trøyer, de øvrige spillerne hadde ingen nummer. Kom du innpå, hadde du 12 eller 14, hvis du da ikke var reservekeeperen som hadde 13. Hvis en av de faste var skadet, spilte en annen spiller i stedet for ham – med hans trøyenummer, men ikke nødvendigvis i samme posisjon. Barry Venison vet mye om akkurat det, men den historien kommer vi også tilbake til.

Da John Aldridge erstattet Ian Rush som dro til Juventus, fikk Aldridge nummer 8 utdelt for at den utseendemessige Ian Rush-kopien ikke skulle få en ekstra belastning ved å også spille i Rush’ trøye. Houghton ble taperen, men i akkurat denne kampen mot Manchester United var høyrekanten Ray Houghton Liverpools nummer 8.

Senere kom Houghton til å spille en del med det klassiske spissnummeret 9 på ryggen, akkurat slik en annen ving hadde gjort det noen år tidligere – Steve Heighway. Scouser-kaos, javisst.

Nummer 10: Venstreving (John Barnes)

barnes
berm_teerawat / Shutterstock.com

Utenfor England hadde trøye nummer 10 ofte vært forbeholdt den offensive playmakeren, han som spilte foran midtbanen og bak spissene, den kreative hjernen. I England hadde nummer 10 vært et tradisjonelt spiss-nummer, eventuelt (i hvert fall utover på åttitallet) tilhørende den sentrale midtbanen dersom man hadde lokal tradisjon for å la nummer 8 være en spiss.

I Liverpool spilte den hodesterke midtspissen John Toshack med 10-tallet på ryggen, men Terry McDermott førte trøya ned på midtbanen, der den senere også ble brukt av en rekke andre midtbanespillere – enten de hadde sin plass sentralt eller på vingen. Da John Barnes ble kjøpt fra Watford fikk han 10eren og tok med seg til venstresiden av Liverpools angrep.

At venstrekantene Joe Cole, Coutinho og Sadio Mané har spilt i samme trøye blir derfor helt riktig ifølge Liverpools egen tradisjon.

Nummer 11: Sentral midtbane (Steve McMahon)

Igjen er det omskoleringer og omplasseringer som har skylden: På tidlig syttitallet førte rokkeringer av spillere som Ray Kennedy og Ian Callaghan til at ikke bare 5er-trøya, men også 11er-trøya skiftet posisjon. Da Ian Callaghan takket for seg og Graeme Souness ankom, gikk trøya i arv og den ble senere overtatt av både John Wark og Steve McMahon.

Man kan si mye rart om Graeme Souness, men han skal ha æren for at nummeret han selv bar kom tilbake i en riktigere posisjon: Da Souness signerte Mark Walters, var det trøye nummer 11 som ble gitt til venstrevingen.

Han som var alt

La oss ta med Kenny Dalglish’ siste kamp som manager, 4-4-matchen mot Everton 20. februar 1991, som er kalt “the greatest Merseyside-derby ever”. Da kunne ikke Steve McMahon spille, slik at Steve Nicol ble flyttet frem på sentral midtbane – selvsagt med det veldig riktige 4-tallet på ryggen i akkurat dén posisjonen. Den som overtok høyrebackplassen var Barry Venison – med trøye nummer 11, som ble ledig siden McMahon ikke var på banen. Ikke akkurat like posisjonskorrekt…

Men dermed hadde Venison satt en rekord som ingen andre noen gang vil slå: Han hadde spilt for Liverpool i samtlige trøyer fra 2 til 11. Det like kuriøse er at han et par uker i forveien hadde spilt for første gang med 9er-trøya, også den en av de to han manglet – og også det i en kamp mot Everton.

Nesten like imponerende er prestasjonene til Steve Staunton og Gary Ablett: Staunton spilte i alle trøyer unntatt 2, mens Ablett bare manglet 9.

I Klopps Liverpool

I dag er det James Milner som har nummer 7 på ryggen. Man kan bare spekulere i om Milner fikk trøya fordi han var rutinert og trygg nok til å tåle vekten av den, eller om klubben gjerne ville «avvæpne» det ikoniske nummeret og la det bli et alminnelig midtbanenummer igjen. Det kan være et problem på sikt at enkelttrøyer får en så mytisk status at spillere vegrer seg for å ta imot dem, eller de føler et så sterkt forventingspress at de ikke spiller så godt som de kan hvis de får dem på seg.

At Fabinho er nummer 3 kan kalles en bekreftelse på at scouser-kaoset fortsetter.

fabinho liverpool chelsea
Vlad1988 / Shutterstock.com

I Liverpool har dette nummeret tilhørt både høyrebacker og venstrebacker og av og til en midtstopper, men det er slett ikke vanlig å bruke det på sentral midtbane. Mye vanligere er det – som vi nettopp har lest – å se midtstopperne spille i trøye nummer 4 og 6, slik van Dijk og Lovren har gjort det.

Selv om nummer 11 lenge ble brukt på sentral midtbane, var dette mest en konsekvens av et tilfeldigheter på tidlig syttitall. Mark Walters fikk re-etablert det på vingen og deretter har en rekke vingspillere brukt denne trøya.

For tiden er nummer 2 og 6 ledige, mens nummer 7 kanskje blir ledig neste sommer. Takumi Minamino kan være en kandidat til å arve Milners trøye, men mange vil nok smile dersom den holdes av til Curtis Jones.

En anekdote til slutt

Kampen mellom Everton og Liverpool 20. februar 1990 hadde en av Liverpools merkeligste lagoppstillinger noensinne. Vil man spissformulere kan man si at Liverpool stilte fra start med seks backer eller stoppere: Glenn Hysén (trøyenr. 2), David Burrows (3), Steve Nicol (4), Gary Ablett (6), Steve Staunton (8) og Barry Venison (11) startet kampen. Det samme gjorde Jan Mølby (5) som periodevis hadde spilt midtstopper. Det offensive Kenny Dalglish sitt mannskap hadde å by på var Ian Rush (9), John Barnes (10) og Peter Beardsley (7). Ray Houghton (14) og David Speedie (12) var innbytterne.

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket