fbpx
mane
Foto: katatonia82 / Shutterstock.com

De 25 beste kampene under Klopp: Plass 20 – Vi taper aldri

Vi fortsetter nedtellinga av de 25 beste kampene under Klopp. Kriteriene er flytende. En kamp utmerker seg for strålende spill, en annen for dramatikk.

20. Aston Villa-Liverpool 1-2 November 2019 – Premier League

Dette var ikke en av våre mest velspilte kamper denne sesongen. Det var lite av finter, flikker og brassespark. Men det kampen manglet i finesse, tok den igjen på dramatikk og besluttsomhet. Dette var kampen som fikk oss til å føle, nei, til å tro, at vi ikke kom til å tape denne sesongen. Vi gravde dypt. Lenge gravde vi dypt. Med hakker, spader og spett.

Vi var standhaftige, og fikk belønning til slutt.

Dette var uka vi virkelig forstod hva dette laget var laget av. Hvilken ryggrad det hadde. Vi var titaner.

Først hadde vi snudd seriekampen mot Tottenham til seier på søndag. Så hadde vi snudd oppgjøret og slått Arsenal på straffer i ligacupen, etter 5-5 etter ordinær tid. Så følger seriekampen borte mot Aston Villa påfølgende lørdag. Etter to snuoperasjoner mot antatt sterk motstand, skulle vi nå til Birmingham.

Enda en gang havner vi under. For tredje gang denne uka. Sadio Mané hadde en vond start på kampen. Først bommet han på en åpen heading tidlig i første omgang. Så lagde han på klumsete vis to unødvendige frispark til hjemmelaget. På det siste scoret Villa. De klarte det nesten ingen andre lag klarte denne sesongen, å score på oss på frispark. Linja var like høy som vanlig, og den var like snorrett som vanlig. Men timinga var perfekt, og Trezeguet nikket inn 1-0.

Men dette laget var ikke redd for å havne under. Fansen var heller ikke redd for å ligge under lenger. Før var vi det. Tidligere var det nesten bare å gå hjem hvis vi havnet under tidlig i kampen. Når spillere som Sakho og Moreno dunket løs på volley fra 40 meter, skjønte vi alle hvor det bar. Men ikke nå lenger. Nå pleide vi å snu slike oppgjør. På en eller annen måte fant vi en vei. Vi fant alltid en vel.

VAR har aldri vært mer irriterende

Men det så lenge mørkt ut denne lørdagen. Salah, Mané og Lallana hadde alle misset på store sjanser. Firmino sin scoring hadde mirakuløst blitt avblåst for offside. Armhulen (!) var visst i en millimeter offside. Vi forstod ingen ting av strekene som Atkinson hadde tegnet for å på pedagogisk vis overbevise tvilerne. Vi forbannet VAR.

Klokka nærmet seg 90 minutter. Selv jeg tvilte nå. Ok, kanskje vi klarer én scoring, men City hadde vunnet, og de ville da krype nærmere.

87 minutter.

Da våknet Sadio Mané.

Først stod han for forspillet til utlikninga. Med en gjennomtenkt timing dro han seg fri fra sin oppasser på høyresiden. Han var flytta over i desperasjon. Deretter rykket han seg fri noen meter til, ventet, og ventet, snart måtte løpet komme. Og det kom.

På bakerste stolpe løp Andy Robertson seg fri. Og da slo Mané innlegget. I eksakt riktig tidspunkt, i eksakt riktig bue, med eksakt riktig fart, med eksakt riktig retning. Skotten stanget ballen opp i nettaket og jublet som om det var livet det gjaldt.

Men det var ikke snakk om å løpe ned mot cornerflagget, stille seg opp som Ronaldo og vente på hyllesten fra sine lagkamerater. Nei, det var sprint tilbake til egen banehalvdel. Med armene veivende over hodet. Like mye jublende som kommanderende. Jippi, jeg scoret, men kom igjen nå da, for svarte. Vi rekker en til.

Vi hadde fått rykte på oss for ikke bare å snu kamper, men også avgjøre på slutten av oppgjørene. Da spillerne har løpt over ti kilometer og bare gleder seg til varm dusj og massasje. Da slår vi til. Da hugger vi. Det var ryktet vi hadde skapt. Og vi trodde på det selv også.

Fansen trodde. Manageren trodde. Spillerne trodde.

Så de spilte med en blanding av desperasjon og visdom. Vi var desperate, men smarte. Borte var tida da Coutinho og Gerrard dunka løs tjue skudd fra 30 meter de siste 30 minuttene. Nå turde vi å drøye det, holde i ballen, vente på mulighetene, se etter åpningene.

Avgjørelsen

Etter 93 minutter kom muligheten. Ox ble lagt ned på tjue meter. Perfekt for Trent. Dette er perfekt for Trent. Nå skjer det. På et frispark. Selvsagt skjer det på et frispark. Jeg var bombesikker. Jeg stilte meg ikke i hjørnet av rommet engang (noe jeg har gjort altfor ofte for øvrig). Null nerver. Dette ble mål.

Det var denne uka, det var dette laget. Klart dette ble mål.

Trent stiller seg opp. Muren går ni meter unna. Keeper spytter i hanskene. Dirigerer en siste gang. Bøyer knærne. Trent observerer. Tar sats. Skyter.

Det utenkelige skjer. Det blir ikke mål. Ballen streifer en Villa-forsvarer og sniker seg utenfor keeperens venstre stolpe. Hva? Hva skjer? Ble det ikke mål. I ren skuffelse, i ren vantro var det bare å konkludere. Ok, ett poeng. Vi leder fortsatt ligaen. Fortsatt ikke tapt. Vi kan leve med det. Ingen har sagt at å vinne Premier League skal være enkelt.

Trent løper som et fransk overklassetog ut for å ta corneren. Fortsatt tretti sekunder igjen. Men jeg hadde gitt opp og var ufokusert. Det kom sikkert bare til å bli en lav corner på første stolpe, som ble blokkert. Det er jo slik cornerne slås nå. Lav bue, hardt. Blir aldri mål av det. Den blir bare klarert ut.

Trent slår som ventet. Lavt og hardt på første stolpe. Men denne gangen nådde ikke førsteforsvareren fram. For foran ham så hadde Sadio Mane rykket seg forbi, og med en klasseheading så avgjorde han kampen. Med avtrykk av en Villa-støvel i ansiktet tok han i mot hyllesten.

For tredje gang denne uka hadde vi snudd til seier. Og enda en gang avgjorde vi dypt inne i overtiden.


Vi var uslåelige. Vi kunne ikke bli slått. Det var bare de vi var nå. De uslåelige. Og november hadde knapt begynt.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket