fbpx
Foto: REUTERS/Scott Heppell /NTB

De 25 beste kampene under Klopp: Plass 18 – Dere blir ikke kvitt oss!

Det har vært mange minneverdige dager med fotball under Jürgen Klopp. På plass nummer 18 finner vi ett av de dramatiske oppgjørene som fant sted i det som må være den mest intense perioden for LFC i de siste tretti år. Våren 2019 var fullstendig mayhem.

18. Newcastle-Liverpool 2-3 mai 2019 – Premier League

Det har blitt spilt noen legendariske fotballkamper mellom Newcastle og Liverpool. Særlig da Kevin Keegan var manager for geordiene på 1990-tallet. To ganger endte det 4-3 i vår favør. Begge kampene er ofte trukket fram i kåringer over de beste kampene i Premier League sin historie.

Kampen i mai 2019 var ikke helt der. Men målt i viktighet og dramatikk så hører 3-2-seieren likevel hjemme i Liverpool-folkloren.

Bakgrunnen var som følger. Det var to kamper igjen av sesongen. City ledet med ett poeng. Vi hadde igjen Newcastle og Wolverhampton. De hadde igjen Leicester og Brighton. Vi skulle møte Newcastle på lørdag, Manchester City skulle møte Leicester på mandag.

Vi måtte vinne for å holde liv i drømmen om seriegull. City hadde riktignok ikke tapt poeng siden nissen satt fast i pipa, men Leicester kunne de ikke kimse av. Gode kontringsspillere.

Vi hadde akkurat tapt ufortjent med tre baller i Barcelona i semifinalen i Champions League. Firmino var skadet. På tribunen stod 50 000 og heiet på heltene fra Tyneside. Vinden bølget over stadion.

Dette kom til å bli tøft.

Men etter bare 12 minutter sørget van Dijk for at blodpumpa begynte å gå som normalt igjen. Fullstendig fri på corner, 0-1. Vi ledet ligaen med to poeng.

Sju minutter senere var sesongen over. I mitt hode var alt over. Christian Atsu fikk avslutte enkelt til 1-1.

I måneder hadde City og Liverpool fulgt hverandre. Vår ledelse på sju poeng hadde blitt spist opp i løpet av vinteren. Men det var fortsatt liv i gullkampen. Lagene hadde skiftet på å ha ledelsen, alt ettersom hvem som spilte først i de ulike rundene. Det var ikke rom for flere poengtap nå.

Åtte minutter senere var vi igjen i ledelsen. I kampen. I ligaen. Et frekt hælspark fra Sturridge, et flott innlegg fra Trent og en rolig avslutning fra Salah. Kom igjen nå, hold dette.

Åtte minutter ut i andre omgang var sesongen over igjen. Etter klabb og babb i feltet, så setter den fryktinngytende Rondon inn 2-2. Mørke skyer ség inn over Tyneside.

Bedre ble det ikke tjue minutter senere. Mohammed Salah går i bakken. Han blir liggende. Vi som hadde opplevd Kiev, og Ramos sin kalkulerte neddragning av egypteren, husker så altfor godt følgene. Salah blir liggende lenge. Han blir byttet ut. Med det som skulle vise seg å være en hjernerystelse.

Inn kom Divock Origi.

Belgieren har alltid vært kritisert. Både da han spilte i fransk liga, og ikke minst i Premier League. Men denne våren skulle bli ekstra spesiell for Origi.

Var det noe han hadde fagbrev i, så var det å score avgjørende mål. Og da snakker vi ikke om en 1-0-scoring etter 14 minutter, eller en 3-1-scoring i det 65. minutt. Nei, vi snakker om dramatiske scoringer i kampenes siste fase.

Det var spilt 85 minutter. Vi hadde ikke produsert all verden. Laget virket noe dødt og fantasiløst, spillerne virket slitne etter turen til Spania.

Jeg husker jeg satt ved spisebordet. Ikke salongbordet. TVen står foran salongbordet. Men jeg torde ikke se rett på det. Jeg satt på skrå. I angst. Litt vendt bort fra skjermen med kroppen, hodet litt vridd. Dette var alvor.

Så får vi frispark. Billig, synes 50 000 på tribunen. Alle med røde briller synes det var helt fair. Grei den, vel.

Sveitseren Shaqiri gjør seg klar. Vi sender opp alle, minus Alisson. Det er 2-2. Scorer vi ikke, er sesongen over. Ikke tale om at City avgir så mange poeng. Og ikke tale om at vi skulle klare å snu 0-3 i semifinalen mot Messi.

Frisparket er presist.

Så dukker han opp igjen. Divock Origi. Frelseren. Det er ikke noe rent hodestøt han leverer, men posten kom fram likevel. Flasker og stoler føyk veggimellom. Jeg satt på knærne foran TVen. En voksen mann på knærne foran en TV. Det var øyeblikksbildet. Jeg skalv. 2-3. Det stod 2-3 på tavla.

Kom igjen, Leicester.

Etter scoringa fulgte mange ulidelige sekunder. Vi telte dem ned faktisk. Det gikk ikke i minutter. Selvsagt ikke. På et tidspunkt tok jeg meg selv i å se på klokka for fjerde gang på ett minutt. Det var lagt til over åtte minutter på grunn av skaden til Salah.

Men vi red stormen av.

Vi ledet serien med to poeng. I Manchester satt Vincent Kompany og pusset fotballskoene sine.

For en sesongavslutning det var. Liverpool lå ett poeng bak da det gjenstod ni runder. Vi vant de siste ni kampene. Men vi havnet likevel poenget bak da 38 kamper var ferdigspilt. 97 poeng. Men bare andreplass. Det skal egentlig ikke være mulig.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket