fbpx
anfield

De 25 beste kampene under Klopp: Plass 16 – Sola skinner og jeg er så glad….

Nedtellinga fortsetter. Vi har kommet fram til nummer 16. En kamp som betydde så mye – av flere grunner.

16. Liverpool-Leicester 4-1 september 2016 – Premier League

Noen kamper betyr mer enn andre på et personlig plan. Denne kampen gjorde det. Nå fortjener oppgjøret mot Leicester å komme med på lista uansett altså, det er ikke bare personlige grunner som gjør at kampen er såpass høyt plassert som nummer 16. Men den personlige siden av det hele, taler heller ikke mot plasseringa.

Jeg hadde tatt meg mine foreldre til åpninga av nye Main Stand. Det var deres første, og eneste, kamp på Anfield. Deres første besøk i Liverpool.

De hadde storkost seg hele uka, og snakka nesten scouse da lørdagen kom. Ekte globetrottere. Ikke verst for et par som stort sett har besøkt Strømstad og Hirtshals de siste fem åra.

Det var sol, det var varmt, det var åpningsfest, det var kamp.

Vi satt på fjerde rad på det som i dag heter Sir Kenny Dalglish Stand, men som den gang het Centenary Stand. Det lukta solkrem, og mor hadde lirket ut de nye solbrillene sine. Far hadde nok med å visuelt rekognosere forholdene, samt lytte til alle språkene som man ofte hører på seksjoner med VIP-billetter. Ikke minst så nøyt vi synet av den nye og mektige Main Stand, der den tronet over de andre seksjonene. Den formelig slukte dem.

Stemninga var ikke sensommerdorsk, som det ofte kan være når sommeren tar en snartur igjen på høsten. Stemninga var god.

Høylytt.

En ny fraksjon med syngende hjemmefans begynte å spire på Anfield Road Stand denne høsten, og de satt rett ved oss. De konkurrerte med The Kop kampen igjennom.

Mor, som elsker sang og skrål, strålte i kapp med sola, mens far holdt seg tidvis for ørene. Han hadde ikke vært så sonisk utfordret siden han delte brakke med seks tenorsaksofonister i janitsjarkorpset i Garden. Men smilet avslørte ham. Han elsket dette.

Det nye Anfield var endelig klar. Ti tusen flere tilskuere. De regjerende seriemesterne Leicester ventet. Kanskje de hadde feiret for lenge, kanskje hadde tapet av Kanté betydd mer enn de trodde. Uansett så fikk de grundig bank denne lørdagen på Anfield.

firmino
Vlad1988 / Shutterstock.com

Firmino dro av Huth og satte nydelig inn 1-0 tidlig i første omgang. Så scorer Mané etter glimrende forarbeid av Henderson og Sturridge. Begge målene bare noen titalls meter fra to foreldre som hadde kjøpt seg skjerf i supporterbutikken før kampen.

Sol, sang, fest.

Deretter bestemte Lucas Leiva seg for å lage ny spenning i oppgjøret, for Leicester klarte det vitterlig ikke selv i denne kampen. Han sentret på mystisk vis Jamie Vardy alene på blank kasse. 2-1 til pause var flatterende for mesterne.

I pausen kjøpte vi pai, slik at stadionopplevelsen til far og mor ble enda mer erkebritisk og uforglemmelig.

Etter paien scoret kampens beste spiller, Adam Lallana, før Firmino fikk æren av å fastsette sluttresultatet til 4-1 helt på tampen.

Sol, sang, fest.

Fulle av inntrykk vandret vi tilbake til leiligheten. Mette og glade.

Dagen etter tok vi toget til flyplassen i Manchester. Toget trillet sakte gjennom nabobyen i øst. Da det etter hvert satte opp tempoet igjen mellom bykjernen og flyplassen, så snudde mor seg til far og sa: Jeg synes Manchester var ganske stygg, jeg.

Det var både far og jeg enige i. Vi var for øvrig mye enige denne uka. Også om at det hadde vært en fin tur.

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket