fbpx
wijnaldum pulisic liverpool chelsea
Foto: Vlad1988 / Shutterstock.com
Vi avslutter artikkelserien om forrige sesong med noen kåringer til

Vi har tidligere sett på Årets lag, Årets spiller og en samling av ulike kåringer. Vi følger opp med noen avsluttende tulipaner og kaktuser til de som fortjener det.

Årets mest undervurderte – Gini Wijnaldum

Det er mange spillere i denne kategorien. Spillere som gjør viktige jobber, men som ikke legges merke til av den jevne fotballfan.

Liverpool har faktisk to slike spillere på midtbanen. Hverken Naby Keita og Giorgino Wijnaldum gjør mye som vekker union begeistring, selv om Keita fikk mye skryt mot slutten av sesongen. Men for Wijnaldums del så er det faktisk annerledes. Av flere grunner. For mange er det nesten et mysterium at han får så mye tillit av manager Klopp.

Ikke bare virker han usynlig til tider, men han scorer heller ikke all verden på ulike statistikker. Noe Keita faktisk gjør. Men Wijnaldum legges hverken merke til eller gjør utslag på disse statistikkene. Han er derfor en gåte for mange.

Wijnaldum har ikke slått en assist på to sesonger. Han scorer knapt mål. Han ligger langt nede på taklingsstatistikken. Han bryter sjeldent. Det er lett å tro at denne spilleren ikke har vært toneangivende på et lag som vant serien med 18 poeng. Men det har han altså vært.

For la det ikke være tvil. Wijnaldum er en av de første navnene på blokka til Klopp. Han er selvskreven. Enda et år er han den midtbanespilleren i Liverpool med flest minutter på banen.

Det er særlig nederlenderens balanserende og trygge angrepsspill og hans forsvarsspill uten ball som er grunnen til dette.

Han taper nesten aldri ballen sentralt i banen. Han frakter den nesten alltid forbi motstanderens midtbaneledd. På en eller annen måte så havner ofte ballene hos Robertson eller Mane. Det er nesten magi. Dessuten så bidrar han ved å plassere seg i de halvåpne rommene som gjør at spillerne rundt ham ofte får et pasningsalternativ. Hans bevegelsesmønster bidrar også til å åpne rom for andre.

Defensivt er han minst like viktig. Han posisjonerer seg ofte i kanalene og de halvåpne rommene, noe som gjør at han hindrer motstander fra å finne luker på hans side av banen.

I tillegg er han svært viktig i overgangsspillet fra angrep til forsvar. Der Fabinho, Milner og Henderson utmerker seg med et heseblesende brudd-spill i denne fasen, så markerer Wijnaldum seg med en raffinert evne til å forsinke motstanderen. Både gjennom posisjonering, men ikke minst ved å følge og styre motstanderens ballførende spiller ut av farlige soner. Dette gjør at hans røde medspillere kommer i sine posisjoner og at overgangen ufarliggjøres.

Spillere som Fred i Manchester United og Kovacic i Chelsea har også spilt en undervurdert fotball i 2019-2020. Men avstanden mellom faktiske bidrag og akklamasjon er større i Wijnaldums tilfelle.

Årets øyeblikk – Mikal Arteta

2019-2020 var en hendelsesrik sesong. Men sesongen kan likevel bli husket for andre ting enn øyeblikkene. Det var som om de store strømningene slukte disse små øyeblikkene. Men mange av de minneverdige hendelsene knyttes selvsagt til disse strømningene. Ett av dem gjorde mest inntrykk på meg.

Det var da verden virkelig stoppet opp.

Faksimile Guardian

Det var 12. mars. Liverpool hadde akkurat røket ut av Champions League på Anfield. Jeg satt og leste referater og spillerbørser. Forbannet de lave karakterene. Jeg synes vi hadde spilt en skikkelig god fotballkamp. Så dukket den opp, nyheten som fanget oppmerksomheten. All verdens spillerbørser bare forsvant.

Øyeblikket da jeg leste at Mikal Arteta var smittet av covid19 har brent seg fast. Det var da vi skjønte at denne sesongen kom til å bli noe helt spesielt. At alt ikke ble som vi trodde. At alt ville skifte ham. Det var et sjokk. Jeg stivnet.

Det er et øyeblikk som til og med overgår straffesparket som Willian satte inn på slutten i kampen mot Manchester City 25. juni, og med det ga Liverpool sitt etterlengtede seriegull.

Det er også et øyeblikk som overgår den bisarre situasjonen da VAR-kameraene ikke fanget opp Sheffield sitt mål mot Aston Villa. Et øyeblikk som luktet fortid, ikke framtid. Det var et avgjørende mål i bunnstriden at Bournemouth, som etter hvert rykket ned, vurderte å ta “målet” til rettsapparatet. De ønsket kompensasjon for en Hawkeye-teknologi som ikke fungerte.

Årets kamp – Chelsea-Manchester City 2-1

Det er mange å velge mellom. Liverpool har spilt mange severdige kamper dette året. Nedsabling av gullrival i november, 4-0-seier over Leicester på bortebane, 5-3 over Chelsea.

Også andre lag har lagd fest. Norwich sin seier over Manchester City scorer høyt. Sheffield Uniteds og Manchester Uniteds poengdeling var en kamp med drama. Leicesters utklassing av Southampton (0-9) må også nevnes.

Men prisen for den beste Premier League kampen i 2019-2020 går til Chelsea-Manchester City. Kvaliteten var skyhøy, intensiteten var kraftfull og betydninga var enorm. Det endte riktignok bare 2-1, men kampen var spennende, morsom og sesongavgjørende.

Årets kollaps – Leicester

Etter runde 25 så lå Leicester 12 poeng foran femteplassen. De lå 14 poeng foran Manchester United på 7. plass. De hadde vært oppe og stusset innom andreplassen, men lå nå på bronseplass. Champions League-kvalifikasjonen så sikker ut. De endte på 5. plass. Hva skjedde?

De var uheldige med pandemien. Deres motstandere rakk å få skadde spillere utskrevet fra lasarettet, mens Leicester selv mista både momentum og spillere. Ok, de var noe frynsete rett før sesongen ble satt på vent også, men de hadde møtt meget sterk motstand. Så da fotballen ble sparket igang igjen i juni, så lå alt til rette for at blårevene skulle surfe inn til sikker topp fire.

schmeichel leicester
Influential Photography / Shutterstock.com

Men så kom skadene. Og det var ikke hvilke som helst spillere som ble skadet. Den ene nøkkelspilleren etter den andre strakk både det ene og andre. I de siste kampene lå begge backene og James Maddison i sykesenga. Pereira, Chilwell og Maddison var alle meget viktige i Leicesters offensive spill. Alle lag ville merket et slikt mannefall.

Når også alternativene til backene ble skadet, og den sensasjonelle stopperen Soyuncu ble suspendert de siste tre kampene, inkludert i skjebneoppgjøret mot Manchester United, ble det nesten parodisk. Leicester har nok ikke den samme dybden som flere av de andre topplagene, men å miste fire nøkkelspillere i de siste kampene ville preget de fleste lag.

Det endte med Europe League.

Årets snakkis – Null and void

Som sagt så har det vært en lang og hendelsesrik sesong. Ikke bare varte sesongen ut juli, den rommet også så mye. Det var som om hele verden bosatte seg i Premier League.

Black Lives Matter-bevegelsen nådde også PL. Etter år med tiltak mot rasisme i fotballen, så var det en nådeløs og inhuman arrestasjon i USA, noen vil kalle det en kalkulert avliving, som fikk samtlige spillere ned på kne. Før hver kamp. Sesongen ut.

Det var også første år med VAR. Teknologioptimistene fikk seg noen skudd for baugen i løpet av sesongen, med armhuleoffsider, uforståelige linjer og en heftig debatt om clear and obvious-forskriften. Mange håpet at VAR ville fjerne dommertabber. Vi fikk derimot se at at dommertabbene fortsatte.

Den største snakkisen var likevel – selvsagt – covid19. Aldri før har Premier League blitt utfordret på samme grunnleggende vis som pandemien. Tre måneder med fotballstopp. Det føltes som tre år. Som om verden mistet alle sine farger. Alt bare bleknet på et vis. Mistet relevans.

Men da debatten om null and void dukket opp, så ble det liv igjen. Skulle virkelig sesongen annulleres? Debatten gikk rett i kjernen av hva fotball er og hvilken rolle den spiller i samfunnet.

Sesongen ble ikke annullert. Fotballen returnerte. I en pussig form. Som mye annet denne våren og sommeren. Men den returnerte i alle fall. Kanskje vender livet – slik vi en gang kjente det – tilbake også etter hvert. Preget, misfarget, men tross alt gjenkjennelig.


Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket