fbpx
manchester city etihad
Foto: Debu55y / Shutterstock.com

Ønsket UEFA egentlig å utestenge Manchester City fra Champions League?

Vi har finlest den 93 sider lange rettsrapporten etter at Manchester City ble frikjent i CAS. Er UEFA inkompetente? Eller er det andre grunner til at UEFA ikke klarer å sette fast Manchester City og PSG?

Våren og sommerens store kontrovers i fotballen har vært UEFAs sak mot Manchester City. I februar 2020 kunngjorde UEFA at Manchester City er utestengt fra Champions League i to år. Den Emirat-eide klubben fikk også en bot på 30 millioner euro.

Endelig satte UEFA hardt mot hardt, var det mange som tenkte. Det var på tide at en av de store, statseide og nyrike klubbene fikk svi for bruddene på FFP-reglementet.

Men Manchester City anket til CAS, idrettens egen voldgiftsdomstol. Saken ble berammet til tre dager i juni, og det var forventet dom i løpet av juli.

Begge parter var sikre på seier. Så sikre var partene at det var påfallende. Men fotballverdenen holdt pusten. Dette var den store lakmustesten for et reglement som har fått kritikk fra flere hold, og av mange årsaker. Særlig har de tradisjonstunge toppklubbene ristet på hodet.

Manchester City og PSG har opplagt manipulert med sponsorinntektene, men UEFA har gjort lite, og gjør lite for å føre tilsyn med klubbene, har vært gjennomgangsmelodien i disse klubbene. Kritikken ble ikke mindre etter Football Leaks i november i 2018.

Football Leaks avslørte fotballens mørke sider

Football Leaks er den største lekkasjen i moderne idrett. 18,6 millioner ulike interne dokumenter ble lekket. Den avslørte skatteunndragelser. Den avslørte slaveliknende kontrakter. Den avslørte lønninger. Den avslørte tredjepartsamarbeid. Og ikke minst avslørte den intern kommunikasjon i flere klubber, blant annet i Manchester City. Det er viktig å presisere at ingen har avvist ektheten av dokumentene.

Mye av denne kommunikasjonen viser sannsynlige brudd på FFP-reglementet. Et regelverk som et samlet fotball-Europa ble enige om, og som ble implementert i 2011. Regelverket skal beskytte klubber fra å gå konkurs, forhindre inflasjon og å være økonomisk bærekraftige. Inntekter og utgifter må balanseres. Regnskapsbøkene må som en hovedregel være preget av likevekt.

Både PSG og Manchester City har store sponsorer som er knyttet til de statene som klubbeierne sogner til. De er ikke bare knyttet til statene. Klubb og selskap er til og med knyttet sammen av samme familie. Football Leaks avslørte mailer som mer enn antyder at sponsorkronene som rant inn på Citys konto hovedsaklig ikke kom fra selskapene selv, men direkte fra statskassa i De Forente Arabiske Emirater.

Det var dette UEFA tilsynelatende forsøkte å stanse ved å utestenge Manchester City fra Champions League i to sesonger, men som CAS av ulike grunner frikjente klubben for.

UEFA sin innsats i CAS

Det er mange spørsmål en kan stille etter dommen i CAS. Men det som er mest bemerkelsesverdig er UEFAs handlingsmønster. De virker preget av passivitet, unnfallenhet og inkompetanse. Både i forarbeidet til og ikke minst under selve ankesaken.

Tilnærminga er så påfallende udugelig og føyelig at det reiser et betimelig spørsmål: Ønsket UEFA egentlig å utestenge Manchester City?

Det å få UEFA i tale etter ankesaken er umulig. De har fortsatt til gode å kommentere utfallet med noe dypere enn korte standardfraser, a la ” Vi tar dommen til etterretning“.

Men hvis det hadde vært mulig og fått et intervju med en representant fra CFCB, UEFA sitt organ som overvåker og fører tilsyn med klubbers økonomi, så hadde vi stilt disse spørsmålene.

UEFA
OShuma / Shutterstock.com

1. Hvorfor ventet dere i fire måneder etter Football Leaks med å åpne sak?

Football Leaks åpnet avsløringene i november 2018. Et nettverk av aviser over hele Europa sprengte overtidsbudsjettene og avdekket lyssky finansiell virksomhet fra både klubber, spillere og managere.

En sak handlet om hva de ulike direktørene i City Group skrev til hverandre. Football Leaks avslørte også korrespondanse mellom City og sponsorene.

Mailene mellom de ulike direktørene i City er utvetydige. Bruddene virker til å være så opplagte at finansdirektør Andrew Widdowson skrev til de andre i City-administrasjonen i 2014:

«Vi bryter reglene, på den ene eller andre måten, så vi er helt avhengige av formildende omstendigheter for å slippe unna».

City-direktør Ferran Soriano skrev noe liknende.

«Vi må slåss mot dette på en måte som ikke er synlig. Ellers blir vi utpekt som en global fiende av fotballen».

Andre mailer går inn på pengeoverføringer fra selskapene Etisalat og Etihad Airways. Altså to av hovedsponsorene til Manchester City. Det står konkret at:

“Please note that out of those 67.5m pounds, 8m pounds should be funded directly by Etihad and 59.5 by ADUG.” Dette er ordene til Jorge Chumillas, sjefsøkonom i Manchester City.

ADUG er altså Abu Dhabi United Group. De er holdingselskapet som også eier klubben Manchester City. Det går altså fram av mailen at en beskjeden andel av sponsorpengene kommer fra selskapet Etihad.

Manchester City har som sagt ikke benektet mailenes autensitet, men har heller forsøkt å både peke på at mailene er tatt ut av kontekst, eller at de har som policy å ikke kommentere stjålne dokumenter i det hele tatt.

Men med tanke på slagkraften og tydeligheten i både mailenes innhold og mailenes avsendere og mottakere, hvorfor brukte CFCB over fire måneder på å bare åpne saken?

2. Hvorfor brukte dere så 11 nye måneder på å etterforske?

Hva skjedde egentlig i det året som gikk fra UEFA åpnet sak til de fattet en avgjørelse om å utestenge City?

Ut fra den 93-siders lange rapporten som fulgte CAS-rettssaken, så kan det ikke ha skjedd mye. Nesten all bevisføring som UEFA prosederte på bestod av seks internmailer som var avslørt i Football Leaks (flere av de er omtalt over) og bakgrunnsmateriale fra tidligere sak mot Manchester City.

For dette er jo ikke første gang at City har blitt straffet av UEFA. Også i 2014 ble klubben dømt. For opplagte brudd på FFP-reglementet. Disse bruddene var til og med regnskapsførte.

Så hva skjedde egentlig på de 15 månedene fra Football Leaks avslørte all internkorrespondansen i Manchester City til UEFA utestengte klubben fra Champions League? Svært lite som sagt. Hvorfor tok det da så lang tid?

3. Under ankesaken, hvorfor la dere så mye vekt på bevisførsel som dere må ha visst at CAS måtte forkaste på grunn av UEFAs eget regelverk?

I UEFAs eget reglement framgår det at saker av en slik karakter som vi så i City-saken har en foreldelsesfrist på fem år. Under de tre dagene i CAS så prosederte UEFA blant annet med anklager om manipulasjon av sponsorinntekter fra 2011 og 2012. Helt opplagt over fem år siden.

UEFA prosederte altså utenfor egen jurisdiksjon. CAS kunne ikke engang vurdere innholdet i mange av bevisene fra UEFA, fordi de jo var foreldede.

4. Noen vil hevde at de ser et mønster i hvordan UEFA taper saker i CAS. Hva er deres kommentar til det?

Dette er nemlig ikke første gangen at UEFA har tapt i en høyprofilert sak i CAS. For litt over ett år siden skjedde det samme i en annen ankesak.

Den gang var det PSG som hadde anket en UEFA-avgjørelse. Også denne gangen dummet tilsynelatende UEFA seg ut. Også denne gangen hadde de sett bort fra sine egne regler.

Saken mot PSG var ikke foreldet. Men det likner.

UEFA etterforsket PSG for brudd på FFP fra før juni 2017. Men de lukket etterforskninga. Noen dager etter mener styreformannen i CFCB at den plutselig bør åpnes igjen.

UEFA bruker så to måneder på å offisielt gjenåpne saken. PSG anker dette i oktober 2018. I mars 2019 avgjør CAS. De nekter UEFA å gjenåpne saken, fordi man må gjenåpne en slik sak senest ti dager etter at styreformannen i CFCB har etterspurt det. I følge UEFAs eget regelverk, artikkel 16.1. Men det hadde visst UEFA «glemt».

I løpet av det siste året har altså UEFA tapt to høyprofilerte saker i CAS, mot Manchester City og PSG, og begge gangene har de bommet på domsprosess og eget regelverk.

5. Hvorfor stilte dere så få i CAS?

På grunn av corona-situasjonen så foregikk rettssaken i CAS via videolink. Manchester City stilte med 12 advokater. UEFA stilte med fire (pluss to økonomiske rådgivere).

Var det virkelig nok? Hvorfor dette misforholdet? Kunne denne differansen forrykke balansen i saken?

CAS
Bumble Dee / Shutterstock.com

6. Hvorfor stilte ingen av de som hadde jobbet med saken i 15 måneder i CAS?

Ingen av de seks representantene fra UEFA som stilte i CAS var med i den gruppa som opprinnelig hadde etterforsket saken. Ingen av de seks var opprinnelig med da avgjørelsen om å utestenge City ble fattet. Ingen av de som fattet avgjørelsen i februar var altså med i delegasjonen i juni.

Hvorfor ikke? Var det virkelig ikke fornuftig å ha med seg de som kjente saken best?

7. Dere godtok Manchester City sitt valg av dommer uten formell innsigelse. Hvorfor?

CAS er ingen ordinær rettsinstans. Det er noen særegenheter knyttet til institusjonen.

Det er en ankeinstans, og det skal være tre dommere i panelet som avgjør anken. Ingen av disse skal ha bindinger til noen av partene. De skal være uavhengige, slår reglene fast. Partene foreslår en dommer hver, og så oppnevner CAS en formann for tremannsgruppa.

Manchester City valgte Andrew McDougall. Fra advokatfirmaet White and Case. Dette er et firma som har kontor i Abu Dhabi, altså i Emiratene. Der eierne av Manchester City også hører hjemme.

Advokatfirmaet har både Etisalat og Etihad på klientlista. Begge selskap som stod sentralt i saken, da UEFA anklaget nettopp disse selskapene for å ikke sponse egne penger.

Hvor upartisk var valget av denne dommeren, UEFA?

8. Manchester City foreslo formannen i panelet. Dere godtok også dette valget. Hvorfor?

Panelet under ankesaken ble ledet av portugiseren Rui Botica Santos. Det var Manchester City som foreslo portugiseren. UEFA ser ikke ut til å formelt ha hatt innsigelser på valget.

UEFA selv valgte professor i juss, Ulrich Haas.

Saken endte i en 2-1 seier i Citys favør.

9. Hvorfor insisterte dere ikke på å få mer materiale utlevert av Manchester City?

En av grunnene til at City vant fram i CAS skal ha vært at de la fram materiale i CAS som de ikke hadde utlevert til UEFA. UEFA på sin side skal ha etterspurt dokumenter ved én anledning, men aldri rettslig forfulgt kravet da Manchester City sa nei til å samarbeide med kontrollorganet i UEFA.

UEFA kunne med andre ord ha fått materiale utlevert hvis de hadde formelt og juridisk begjært det. Da ville CAS ha hjulpet dem.

En av konklusjonene i CAS var at UEFA ikke i tilstrekkelig grad hadde bevisført inntektsmanipulasjon. Tyngden i bevisførselen var for tynn. Det manglet materiale.

10. Hvorfor søkte dere ikke bistand av Football Leaks?

Football Leaks er altså en lekkasje på mange millioner fotballrelaterte dokumenter. Den er knyttet til portugiseren Rui Pinto.

Sentralt i CAS var altså UEFAs bevismateriale, som i hovedsak bestod av de nevnte interne e-mailene. Men hvorfor ikke øke tyngden i bevismaterialet? Det finnes flere mailer enn de nevnte seks i Football Leaks.

Men UEFA søkte ikke etter mer materiale. De søkte heller ikke hjelp av noen som er knyttet til Football Leaks, skriver Der Spiegel noen dager etter dommen i CAS.

11. Hvorfor krysseksaminerte dere ikke vitnene til Manchester City?

En av strategiene til City i rettssaken var å sannsynliggjøre at de lekkede mailene som stod sentralt i UEFAs bevisføring var tatt ut av kontekst. To av de som vitnet i CAS var Simon Pearce og James Hogan.

Pearce er direktør i Manchester City, Hogan var tidligere sjef i Etihad Airways. De hevdet at mailene som de figurerte i, og som de også delvis var avsender og adressat for, var galt oppfattet av tilsynsmyndighetene. De mente at innholdet i mange av mailene bygde på misforståelser, uvitenhet og kontrafaktiske saksforhold.

UEFAs representanter stilte ikke ett eneste spørsmål for å følge opp denne informasjonen, hverken til James Hogan eller Simon Pearce. De krysseksaminerte ikke vitnene i det hele tatt.

Og det er her et eventuelt samarbeid med Football Leaks, Der Spiegel eller andre med kunnskap på feltet hadde vært tilrådelig. Forberedelsene var rett og slett ikke gode nok.

Der Spiegel kan nemlig avsløre langt flere mailer enn de seks som var gjenstand for skyldspørsmålet i CAS. (Bak betalingsmur)

Der Spiegel gjengir en rekke mailer, som går over flere år, som bare bekrefter at de seks mailene ikke bare kan ha vært misforståelser, uvitenhet eller kontrafaktiske forhold.

Simon Pearce skriver for eksempel minst tre mailer til Etihads tidligere daglige leder Peter Baumgartner som omhandler forholdet mellom Etihad Airways, altså hovedsponsor for klubben, og klubben. Alle mailene indikerer at pengene stort sett kommer fra Emiratene og ikke fra flyselskapet.

I rettssaken i CAS så skal Pearce ha svart kategorisk «nei» på spørsmål om han noen gang har arrangert betalinger til Etihad i sammenheng med sponsoratet til klubben.

Han fortsatte med at «det sikkert var noen i klubben som har misforstått» når de skrev at Sheikh Mansours ADUG holding-firma betalte deler av sponsoratet.

Der Speigel konkluderer med at City-vitnene har løyet i CAS.

manchester city mahrez
Oleh Dubyna / Shutterstock.com

Dette er de spørsmålene vi ville ha stilt til UEFA hvis vi fikk muligheten.

Det vi har sett i denne saken er et UEFA som ønsker å framstå som handlekraftig, men som har hatt en tilnærming som likevel er preget av passivitet, unnfallenhet og påfallende inkompetanse. Så stor inkompetanse at man skulle tro at hele rettsprosessen har vært en iscenesettelse. Et spill for galleriet.

Vi har sett at organisasjonen som er satt til å forvalte et regelverk har tapt to høyprofilerte saker i CAS på ett år. Begge på grunn av dårlige forberedelser og en oppsiktsvekkende mangel på kunnskap om eget regelverk. De har tapt to saker helt eller delvis på grunn av formaliafeil. Det er mønsteret.

Hvorfor fremstår UEFA så inkompetente? Ressursmangel i organisasjonen kan være ett mulig svar. Men det finnes også en annen mulighet. Kan det være at UEFA egentlig ikke ønsker at så mektige, framstående og pengesterke klubber som PSG og Manchester City skal utelates fra UEFAs pengemaskin nummer en, Champions League?

PSG sin president, Nasser Al Khelaifi, er jo til med styreformann i medieselskapet beIN Sport, som har betalt dyrt for senderettighetene av Champions League og Europe League i Midtøsten og andre deler av Asia.

Hvis UEFA er skyldig i en unnlatelsessynd i denne saken, så er det jo heller ikke første gang at organisasjonen har hjulpet klubber som Manchester City og PSG.

I 2014 så hjalp generalsekretær Gianni Infantino, som nå er president i FIFA, begge klubbene med å få redusert straff etter brudd på FFP-reglementet.

Football Leaks viser en omfattende korrespondanse der Infantino, som i utgangspunktet var motpart, gir klubbene råd om hva de må gjøre for å minimere straffen. Det som kunne endt i en utestengelse, endte i stedet for med en bot på 49 millioner pund, hvor store deler av beløpet ble tilbakebetalt til klubbene når de fikk orden på regnskapene.

UEFA er satt til å forvalte et regelverk som klubbene i Europa er enige om. Om organisasjonen er det rette organet til å drive tilsyn med klubbene, vil nok noen svare nei på. For enten så framstår de som inkompetente, eller så er inkompetansen bare et skuespill. Begge alternativer er like ille.

Kilder: CAS-rapporten, Der Spiegel, New York Times, Nettavisen

LES OGSÅ

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket