fbpx
manchester city pep guardiola
Foto: Oleksandr Osipov / Shutterstock.com
Manchester City sin anke ble tatt til følge i CAS. Var det egentlig noe alternativ? Noen er for store til å røres, noen er for store til å tas.

I 1987 sitter jeg i en mørk kinosal i Tønsberg. Jeg propper i meg popcorn og cola. Brian de Palmas The Untouchables har premiere. Plottet er relativt enkelt. Handlinga er lagt til mellomkrigstida, til en tid da mafiaen var nærmest urørlige. De kunne ikke nås av myndighetene, og mange politimenn var ofte i lomma på de kriminelle. Med bestikkelser, trusler og vold kontrollerte mafiaen en rekke amerikanske storbyer på 1920-talet.

Filmens helt er Eliot Ness, spilt av Kevin Costner. Full av mot samler han en gruppe som har én oppgave, ett kall, å bekjempe den organiserte kriminaliteten og slå kloa i mafiasjefen Al Capone.

Robert de Niro spiller Capone. Han filmes ofte med en sigar i munnen. Dressene er av italiensk silke. Håret er glatt og dratt bakover. Rundt ham står entouraget hans. De lukter krutt. Capone filmes ofte nedenifra, for å fremheve makten hans. Han er stor. Han er urørlig.

Men det er før Ness og hans ubestikkelige riddere fyller lerretet med dugnadsånd og integritet.

Stefano Chiacchiarini / Shutterstock.com

Da CAS kringkastet resultatet av ankesaken mellom UEFA og Manchester City nå i sommer, vandret tankene mine automatisk tilbake til en kinosal i Tønsberg i 1987. Jeg vet jo at mafiaen i mellomkrigstida ikke kan sammenliknes med City Football Group uten forbehold. Men en viss relevans har likevel sammenlikninga.

Er det noe fotballen trenger nå så er det Eliot Ness og en gruppe med ubestikkelige. Den har derimot ikke behov for et kontrollorgan som er i lomma på mafiaen. Har UEFA vært det i denne saken?


Hva er rollen til UEFA

UEFA skal organisere og ivareta fotballen i Europa. Sammen med nasjonale forbund, nasjonale ligaer og en rekke overnasjonale organisasjoner skal UEFA føre tilsyn med fotballen. De skal passe på den. At alt går som det skal.

I februar i år annonserer UEFA at Manchester City har brutt FFP-reglene på en rekke punkter. I tillegg har klubben ikke bare nektet å samarbeide om viktige punkter i egen økonomi, men de har også direkte villedet og skjult informasjon for UEFA.

UEFA nekter Manchester City deltakelse i Champions League i to år. I tillegg gir de City en bot på 30 millioner euro. Fotball-Europa står stille.

Dette var virkelig nye takter fra UEFA. Nå har de endelig tatt av silkehanskene. Tilsynelatende. For nå skal Manchester City tas. Tilsynelatende. Nå skal Capone bekjempes. Tilsynelatende.

Manchester City anker saken til CAS, ankeinstansen i europeisk idrett. Men UEFA fyrer av kanonene. De sender ut pressemeldinger. De er bombesikre i sin sak. De sitter på alt av bevis. De har stjerneadvokatene. De har tilstrekkelig for å straffe City. UEFA vil seire i CAS.

Men sånn gikk det ikke. Capone står enda en gang stor og stødig i toppen av trappa. Kikker ned. Flirer. Alt man ønsker er å spørre UEFA om hva de drev med.

CAS valgte å ta anken til følge. Manchester City får riktignok en bot på 10 millioner euro, for å ha skjult essensiell informasjon for UEFA. Men klubben kan delta i neste års Champions League.

Stjerneadvokatene til UEFA hadde ikke klart å føre bevis for at Manchester City hadde brutt FFP-reglene mellom 2012-2016. Stjerneadvokatene til UEFA hadde til og med klart å prosedere med hovedpunkter som falt utenfor organisasjonens egen jurisdiksjon. Foreldesesfristen i slike saker er satt til fem år, en frist satt av UEFA selv. CAS kunne ikke engang vurdere mange av hovedanklagene mot City.

Igjen står UEFA naken og forsmådd. Ydmyket og ledd av. De var jo så sikre på seier. De hadde alt av bevis. Det var en opplagt seier. Ankesaken var nærmest en formalitet. Hva skjedde egentlig?

Enda en gang er fotballen i sjokk. Måpende. Hvordan var dette mulig?

Fotballen er død, var omkvedet på sosiale medier. FFP må skrotes. Det må i det minste revideres. Rasende kommentatorer hamret løs på tastaturet med febrilske fingre. De skrev om hvor udugelige UEFA er, hvor inkompetente de er. De har ikke engang kontroll på sitt eget regelverk. Hvordan kan de da føre tilsyn med den europeiske fotballen når noe så elementært svikter?

To parter i saken?

Det som er betimelig å stille spørsmål om er hvor reell denne rettsprosessen egentlig har vært. Har UEFA og City Football Group virkelig vært motparter?

Tror man virkelig at advokatkorpset til UEFA med viten og vilje prosederer tungt på punkter som er i strid med egen jurisdiksjon, uten at det er ugler i mosen? Det er ikke elever i rettsvitenskap som prosederer her altså. Det er ikke jussbussen på tur. Det er stjerneadvokater. Og sikre var de.

Vi så det samme da PSG vant anken mot UEFA i CAS i 2018-19. UEFA, gjennom deres juridiske avdeling, CFCB, ville altså gjenåpne en etterforskning mot PSG i oktober 2018. Også det for brudd på FFP-reglene.

PSG anket til CAS. De godtok ikke gjenåpninga. Også denne gangen var UEFA sikker i sin sak. Pressemeldinger ble skrevet. Ankesaken i CAS var en formalitet.

I mars 2019 faller dommen i CAS. CFCB kan ikke gjenåpne saken, fordi det er en frist på ti dager for gjenåpning av en sak etter at den er lukket. Dette var enda en frist satt av UEFA selv. Dette var også tydeligvis nytt for toppadvokatene i organisasjonen. Nok en gang stod UEFA igjen som ydmyket, inkompetent og latterliggjort.

Mønsteret er altså at UEFA tilsynelatende foretar seg noe, men at de opplagt opptrer «klønete» og tilforlatelig. « Oy, var ikke det lov? Kan vi ikke prosedere sånn? Hvorfor ikke, sier du. Fordi vi bryter våre egne regler, sier du. Hm, det visste vi ikke.»

Står dette til troende?

På to år så har UEFA tapt to saker i CAS. Mot to nyrike og statsfinansierte klubber i Europa. To klubber som har fått eiere og fans i andre klubber til å fråde av sinne. To klubber som har vært med å drive inflasjonen i fotballen oppover det siste tiåret. To klubber som med det setter fotballøkonomien i Europa i fare.

Begge gangene har UEFA tapt på grunn av formalia. (Mer i saken mot PSG enn i saken mot City.) CAS har kun i liten grad blitt gitt anledning til å kunne vurdere selve innholdet i sakene. Stjerneadvokatene i UEFA har altså oversett sitt eget regelverk knyttet til prosessen. To ganger. På to år.

Kan vi tro på det? Kan et dusin stjerneadvokater virkelig være så inkompetente? Hvis man ikke tror det, så gjenstår bare ett alternativ.

Har UEFA gått til sak for syns skyld? De kjenner jo opplagt sine egne foreldesesfrister.

Kan UEFA og Manchester City ha fremstått som motparter utad, men samarbeidet om prosessen i nattens mulm og mørke? I så fall må rettsprosessen kun anses som et skuespill. Et narrespill. Det er i tilfelle ikke første gang.

UEFA sitt forhold til Manchester City

Et meget presset UEFA måtte foreta seg noe etter Football Leaks i 2018. De har tilsynelatende gjort det. Om vi tror på deres integritet og iver er en annen sak.

UEFA har en lang historie med korrupsjon. Eksemplene er mange. Og vi skal ikke lenger tilbake enn til 2014 for å se hvordan organisasjonen og deres leder på det tidspunktet, Gianni Infantino, hjalp Manchester City til å få mildest mulig straff for de kraftige bruddene på FFP-reglementet som klubben var ansvarlige for mellom 2011 og 2014.

Den lekkede korrespondansen mellom ulike aktører i spillet om dommen i 2014 avslører hvordan Infantino og hans nærmeste ga konkrete råd til Manchester Citys administrasjon i forkant av domsavsigelsen. Hva de skulle si, hvordan de kunne forklare detaljer i regnskapet. Dommen på 49 millioner pund, samt en mindre CL-tropp, ble mer som et flaut vindkast å regne, og ikke den stormen andre klubbeiere hadde forventet. Dommen ble solgt inn som en advarsel.

Hverken City Football Group eller UEFA har benektet ektheten i de lekkede dokumentene som stod på websiden Football Leaks og gjengitt av Spiegel i november i 2018. Det hadde nok ikke vært mulig heller, med så mange detaljer og intern info som kun kan komme fram i genuine dokumenter. Manchester City har heller møtt lekkasjen med at “dokumentene er stjålet, og en del av en kampanje for å sverte klubben.”


Fotballen trenger Eliot Ness

Så, for å oppsummere, et mulig samarbeid mellom UEFA og Manchester City har altså dype røtter. UEFA som organisasjon er heller ikke ukjent med korrupsjon. Advokatene til UEFA har i tillegg tapt to ankesaker på rad på grunn av formaliafeil, fordi de prosederte saker i strid med eget regelverk.

Så er da antakelsen om at denne siste rettsprosessen bare har vært et skuespill så vanvittig? Et bedrag satt i stand av UEFA og City Football Group. Kan to motparter i virkeligheten spille på samme lag?

Begge har mye å vinne på det i alle fall.

Så hva nå.

Er fotballen død? Må FFP revideres eller gravlegges? Hvordan blir transfersommeren 2020? Vil de statsfinansierte klubbene igjen åpne opp kranene?

En ting er sikkert. Fotballen har sjelden hatt større behov for en Eliot Ness som nå. En som ordner opp. En som bekjemper. En som utfordrer the untouchables. For kan de virkelig ikke nås? Kan de virkelig ikke tas?

Del dette:

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Legg inn en kommentar

Shopping Basket